Det var en gang fire små kaniner, og navnene deres var Flopsy, Mopsy, Bomullshale og Peter. De bodde med moren i en sandbanke, under roten av et stort grantre.

En morgen sa Mrs. Kanin: "Nå, mine kjære, dere kan gå ut på markene eller ned i veien, men ikke gå inn i Mr. McGregors hage. Faren deres hadde en ulykke der. Han ble puttet i en pai av Mrs. McGregor. Så vær veldig forsiktige." Så tok hun en kurv og paraplyen og gikk gjennom skogen til bakeren for å kjøpe et brød med brunost og fem korintboller.

Flopsy, Mopsy og Bomullshale, som var snille små kaniner, gikk ned i veien for å plukke bjørnebær.

Men Peter, som var veldig nysgjerrig og ikke særlig snill, sprang rett bort til Mr. McGregors hage. Han klemte seg under den lille porten ved bunnen av muren og—hopp, hopp, hopp—var han inne!

Først spiste han litt salat. Så spiste han noen franske bønner. Så spiste han noen reddiker. Etter det, fordi han spiste så mye, følte han seg ganske dårlig og gikk for å lete etter litt persille.

Rundt enden av agurkrammen, hvem skulle han møte om ikke Mr. McGregor! Mr. McGregor var på hender og knær og plantet kål. Han hoppet opp og løp etter Peter, viftet med en rake og ropte: "Stopp, tyv!"

Peter var forferdelig redd. Han glemte veien tilbake til porten. Han styrtet rundt i hagen, her og der, mistet en sko blant kålhodene og den andre skoen blant potetene. Uten skoene løp han enda raskere, men så løp han rett inn i et stikkelsbærnett, og de store messingknappene på den blå jakken hans satt seg fast.

Stakkars Peter felte store tårer. To vennlige spurver fløy til ham og kvitret: "Prøv, prøv!" Peter vred og dro så hardt han kunne. Mr. McGregor kom løpende med en sikt for å sette over Peter. Men i det aller siste øyeblikket vred Peter seg ut av jakken og var fri!

Mr. McGregor holdt opp den lille blå jakken og skoene. Senere hengte han dem på et fugleskremsel for å skremme svarttrostene—og, kanskje, en viss liten kanin.

Peter løp til redskapsskuret og hoppet inn i en vannkanne. Den hadde vann i seg. Vannet var kaldt. Peter prøvde å ikke puste, men han kunne ikke dy seg. "Kertysjy!" nøs han.

Mr. McGregor hørte nysen og kom med en gang. Peter sprettet ut, veltet tre blomsterpotter. Krasj! Klirr! Han sprang gjennom skuret og klemte seg ut av et lite vindu. Det var akkurat passe størrelse for en liten kanin, men altfor lite for Mr. McGregor.

Ute i hagen igjen satte Peter seg ned for å hvile. Han var andpusten og rystet, og han hadde ingen jakke, ingen sko og ingen anelse om hvilken vei han skulle gå. Så så han en hvit katt som satt veldig stille og så på noen gullfisk. Peter hadde hørt om katter. Han tippetået bort så stille han kunne.

Han gikk tilbake til stikkelsbærbuskene, så rundt en trillebår, og til slutt fant han muren. Utenfor den så han den lille porten. Peter løp så fort han kunne. Han skled under porten—skritch-skritch!—og endelig var han utenfor hagen.

Peter stoppet ikke å løpe før han nådde det store grantreet. Han var så sliten at han falt ned på den myke sanden inne i hjemmet sitt og lukket øynene. Moren var opptatt med å lage mat. Hun lurte på hva han hadde gjort med klærne sine, men Peter følte seg ikke bra nok til å forklare.

Peter var ikke særlig frisk den kvelden. Mrs. Kanin la ham til sengs og laget litt kamillete. "En spiseskje å tas før leggetid," sa hun vennlig.

Men Flopsy, Mopsy og Bomullshale, som hadde vært snille hele dagen, fikk brød og melk og bjørnebær til kveldsmaten.