Jemima Puddel-And bodde på en travel gård. Hun var en snill and som veldig gjerne ville ruge sine egne egg. Men bondefruen tok dem alltid bort til kjøkkenet. "Kvakk, kvakk! Jeg vil være mor," sukket Jemima.

En vårmorgen la Jemima en plan. "Jeg skal finne et hemmelig rede langt fra gården," sa hun, og vasset gjennom porten og inn i den grønne skogen.

Dypt inne blant trærne møtte Jemima en veldig høflig gentleman med sandfarget knurrhår og en smart frakk. Den buskete halen var pent stukket bak ham. "God dag, frue," sa han med et bukk. "Du leter etter en redeplass? Jeg har et stille lite skur som ville passe deg perfekt."

Jemima var henrykt. Gentlemannen førte henne til et pent skur, fylt med pinner og myke blader. Det virket trygt og stille. "Tusen takk," sa Jemima, og hun begynte å legge eggene sine, ett etter ett, mens hun telte nøye. Snart var det ni egg i det pene redet.

Den sandfargede gentlemannen smilte. "For et fint rede! Kanskje skal vi ha en liten middag for å feire. Vil du være så snill å hente noen ting? Litt salvie og timian, en kvast persille og to løk. Og vær så snill å ta med litt hyssing til å binde opp—eh—bunter."

Jemima forsto ikke mye om matlaging, men hun var ivrig etter å behage. "Ja, sir," sa hun, og av sted vasset hun mot gården for å hente urter fra hagen.

Ved gårdsporten sto Kep, den kloke, gamle gjeterhunden. Han snuste i luften og rynket pannen. "Hvor har du vært, Jemima?" spurte han mildt.

"Jeg har laget et herlig rede i skogen," hvisket Jemima. "En snill gentleman lånte meg skuret sitt. Jeg henter salvie og timian, persille og to løk til middagen hans."

Keps ører spisset seg. "Beskriv denne gentlemannen," sa han.

"Han har sandfarget knurrhår," sa Jemima. "Han er veldig høflig."

Keps øyne ble alvorlige. "Det er ingen gentleman," sa han. "Det er en rev. De urtene er ikke til omelett—de er til andestek. Du må ikke gå tilbake dit."

Stakkars Jemima dirret. "Å, eggene mine!" ropte hun. "Hva skal vi gjøre?"

"Overlat alt til meg," sa Kep. Han travde bort til hundegårdene og kalte på to ivrige revevalper. "Kom dere. Det er arbeid å gjøre."

Kep ledet valpene gjennom skogen til det lille skuret. Inne slipte den sandfargede gentlemannen en kniv og la frem tallerkener. Da han hørte tramping av poter, sprang han opp og suste mot døren.

Valpene brøt inn. Det ble et tumult og et sammenstøt, et skramleri av poter og en snøfokk av fjær. Reven skjøt ut som en rød stripe og raste inn i krattet, med valpene som gjødde tett etter. Han ble jaget langt, langt bort og kom aldri nær gården igjen.

Jemima skyndte seg til skuret. "Eggene mine!" kvakket hun. I tumulten var hvert eneste egg blitt knust. Jemima var trygg, men redet hennes var borte. Hun gråt litt, og Kep lot henne hvile hodet mot skulderen sin. "Bedre knuste egg enn en knust and," sa han vennlig.

Etter det eventyret forsto bondefruen hvor mye Jemima ønsket å være mor. Hun ga Jemima et koselig lite bur i et stille hjørne av gården, trygt fra rever og trøbbel. Kep holdt vakt med blanke, forsiktige øyne.

Med tiden la Jemima nye egg og satt veldig støtt. Til slutt, en lykkelig morgen, kikket fire myke andunger frem under vingene hennes. "Kvakk, kvakk!" ropte Jemima, stolt og glad.

Fra da av tok Jemima andungene sine til dammen og lærte dem å padle i sollyset. Og hver gang hun så en fremmed med sandfarget knurrhår, husket hun Keps kloke ord og holdt de små tett ved siden av seg.