En morgen satt en liten kanin på en bredd.

Han spisset ørene og lyttet til tritt-trott, tritt-trott fra en ponni.

En kjerre kom langs veien. Den ble kjørt av Mr. McGregor, og ved siden av ham satt Mrs. McGregor i sin beste kyse.

Så snart de hadde passert, skled lille Benjamin Kanin ned i veien og satte av sted—med et hopp, sprett og et byks—for å besøke slektningene sine, som bodde i skogen bak Mr. McGregors hage.

Den skogen var full av kaninhull, og i det peneste, sandigste hullet av alle bodde Benjamins tante og fettere—Flopsy, Mopsy, Bomullshale og Peter.

Gamle Mrs. Kanin var enke. Hun tjente til livets opphold ved å strikke kaninullsvotter og muffateer (jeg kjøpte en gang et par på en basar). Hun solgte også urter og rosmarinte og kanintobakk (som er det vi kaller lavendel).

Lille Benjamin ønsket ikke særlig å treffe tanten.

Han kom rundt baksiden av grantreet og nesten tumlet oppå fetteren Peter.

Peter satt alene. Han så dårlig ut og var kledd i et rødt bomullslommetørkle.

"Peter," sa lille Benjamin i en hvisking, "hvem har klærne dine?"

Peter svarte: "Fugleskremmet i Mr. McGregors hage," og beskrev hvordan han hadde blitt jaget rundt i hagen og mistet skoene og frakken.

Lille Benjamin satte seg ned ved siden av fetteren sin og forsikret ham om at Mr. McGregor hadde dratt ut i en kjerre, og Mrs. McGregor også, og sikkert for dagen, fordi hun hadde på seg sin beste kyse.

Peter sa han håpet det ville regne.

På dette tidspunktet hørtes gamle Mrs. Kanins stemme inne i kaninhullet og kalte: "Bomullshale! Bomullshale! hent litt mer kamille!"

Peter sa han trodde han kunne føle seg bedre hvis han gikk en tur.

De gikk bort hånd i hånd og kom opp på den flate toppen av muren på bunnen av skogen. Herfra så de ned i Mr. McGregors hage. Peters frakk og sko var tydelig å se på fugleskremmet, toppet med en gammel tam-o'-shanter til Mr. McGregor.

Lille Benjamin sa: "Det ødelegger folks klær å klemme seg under en port. Den riktige måten å komme inn på er å klatre ned et pæretre."

Peter falt ned med hodet først, men det hadde ingen betydning, ettersom sengen nedenfor var nyharvet og ganske myk.

Den hadde blitt sådd med salat.

De etterlot mange rare små fotavtrykk over hele sengen, spesielt lille Benjamin, som hadde på seg tøfler.

Lille Benjamin sa at det første som måtte gjøres var å få tilbake Peters klær, slik at de kunne bruke lommetørklet.

De tok dem av fugleskremmet. Det hadde vært regn i løpet av natten. Det var vann i skoene, og frakken var noe krympet.

Benjamin prøvde tam-o'-shanteren, men den var for stor for ham.

Så foreslo han at de skulle fylle lommetørklet med løk, som en liten gave til tanten.

Peter så ikke ut til å kose seg. Han hørte stadig lyder.

Benjamin, derimot, var helt hjemme og spiste et salatblad. Han sa at han pleide å komme til hagen med faren for å hente salat til søndagsmiddagen.

(Navnet på lille Benjamins pappa var gamle Mr. Benjamin Kanin.)

Salaten var sannelig veldig fin.

Peter spiste ingenting. Han sa han burde likt å gå hjem. Straks slapp han halvparten av løkene.

Lille Benjamin sa at det ikke var mulig å komme tilbake opp pæretreet med en last av grønnsaker. Han førte veien djervt mot den andre enden av hagen. De gikk langs en liten gangvei på planker, under en solrik, rød teglvegg.

Musene satt på dørstokkene og knakket kirsebærsteiner. De blunket til Peter Kanin og lille Benjamin Kanin.

Straks slapp Peter lommetørklet igjen.

De kom mellom blomsterpotter og rammer og kar. Peter hørte lyder verre enn noensinne. Øynene hans var store som lollipops!

Han var et skritt eller to foran fetteren da han plutselig stoppet.

Dette er hva de små kaninene så rundt det hjørnet!

Lille Benjamin tok ett blikk, og så, på et halvt minutt mindre enn ingen tid, gjemte han seg selv og Peter og løkene under en stor kurv...

Katten reiste seg og strakte seg og kom og snuset på kurven.

Kanskje likte hun lukten av løk!

Uansett satte hun seg på toppen av kurven.

Hun satt der i FEM TIMER.

Jeg kan ikke tegne deg et bilde av Peter og Benjamin under kurven, fordi det var helt mørkt, og fordi lukten av løk var fryktelig. Den fikk Peter Kanin og lille Benjamin til å gråte.

Solen kom rundt bak skogen, og det var ganske sent på ettermiddagen, men fortsatt satt katten på kurven.

Til slutt var det et pitter-patter, pitter-patter, og noen biter av mørtel falt fra veggen ovenfor.

Katten så opp og så gamle Mr. Benjamin Kanin spasere langs toppen av veggen på den øvre terrassen.

Han røykte en pipe kanintobakk og hadde en liten kvist i hånden.

Han så på katten med interesse og begynte å hoppe over blomsterpottene og se ned på henne—hoppet nærmere og nærmere med hvert hopp.

Katten begynte å bli nervøs.

Gamle Mr. Benjamin Kanin så ned i en drivbenkvegg med spekulerende blikk. Veggen var dekket av gammelt glass. Det var nok ingenting å se i drivbenken, men Mr. Benjamin Kanin var veldig opptatt av å se på katten fra forskjellige vinkler.

Straks plukket han opp en liten stein og kastet den mot katten.

Den traff henne på pannelokket. Katten sprang fra kurven og forsvant over veggen.

Mr. Benjamin lot seg ned fra veggen, ned i Mr. McGregors hage, og gikk rolig bort til kurven.

Han plukket den opp og tok ut nevøen og Peter ved ørene og prikket dem begge hardt med kvisten.

Så tok han dem ved nakkeskinnet og marsjerte ut av hagen.