Flaggermusen og røyskattene
En kveld, da solen gikk ned og skygger danset mellom trærne, fløy en liten flaggermus stille over skogbunnen. Vingene hennes var myke som fløyel, og øynene glitret i skumringen. Hun var ute for å finne en sen kveldsmat og kose seg i den kjølige luften.
Plutselig, med et hopp og et raskt napp, spratt en røyskatt fram fra en rot og grep henne! Røyskatten holdt henne fast med skarpe klør og knipte øynene sammen.
«Ha! En fugl!» hveste røyskatten. «Jeg hater fugler. Nå er det slutt for deg.»
Flaggermusen krøp litt sammen, men hun tenkte raskt. «Fugl?» pep hun forsiktig. «Å nei, du tar feil! Se på meg. Har jeg fjær? Har jeg nebb? Hør, jeg kvitrer ikke. Jeg er ikke en fugl i det hele tatt.»
Røyskatten stirret nysgjerrig. «Ikke en fugl?» snuste den.
«Nei,» sa flaggermusen og pekte med en vingespiss. «Se pelsen min! Se ørene mine! Jeg er en mus… en flagger-mus. Jeg løper ikke så fort som andre mus, men jeg er i slekt med dem. Fugler har fjær. Jeg har pels.»
Røyskatten så nærmere. Det stemte. Ingen fjær, ingen nebb. «Hm,» mumlet den. «Jeg liker ikke fugler, men mus er greit.» Og med et lite puff slapp den flaggermusen fri.
«Takk!» hvisket flaggermusen, og hun suste av gårde mellom trærne, lettet og glad over å være fri. Hun fløy høyere, vekk fra røyskatten, og bestemte seg for å være ekstra forsiktig.
Men like etter, da hun svingte rundt en tykk gren, spratt en annen røyskatt frem bak en stein. Med et raskt hopp fanget den flaggermusen i potene sine.
«Aha!» gnistret øynene til den nye røyskatten. «En mus! Jeg tåler ikke mus. Nå har jeg deg!»
Flaggermusen kjente hjertet tromme. «Mus?» pep hun. «Å, kjære, du tar feil igjen. Se! Mus løper på bakken. De har ikke vinger. Men jeg har vinger! Store, fine vinger. Jeg flyr, akkurat som fugler.» Hun slo vingene mykt så det suset.
Røyskatten blunket. «Vinger?» sa den, og så på flaggermusens brede, mørke vinger som brettet seg ut og inn. «Det er sant. Mus har ikke vinger.»
«Akkurat!» sa flaggermusen og smilte forsiktig. «Jeg er en fugl. Jeg flyr om natten. Se hvordan jeg svever!» Hun lot vingene løfte henne litt opp, så røyskatten måtte strekke seg for å holde henne.
Røyskatten rynket nesa. «Jeg liker ikke mus, men fugler bryr jeg meg ikke om.» Den sukket, åpnet potene og lot flaggermusen gå.
«Tusen takk!» sa flaggermusen og fløy opp i den mørke, trygge natten. Hun fant en hule i et tre og hengte seg opp-ned for å hvile. Hjertet roet seg, og hun pustet dypt ut.
Der, i stillheten, hvisket hun til seg selv: «Når verden er streng, må man være klok. Noen ganger må man se nøye på hvem man snakker med, og velge ordene sine godt.»
Og siden den kvelden fløy den lille flaggermusen enda klokere gjennom natten – med åpne øyne, våkne ører og raske, smarte svar når hun trengte dem.
