Fiskeren og den lille fisken

Det var tidlig morgen ved en stille strand. Sola var lav, og bølgene hvisket mykt. En fisker gikk ut på brygga med nettene sine og en flettet kurv. Han var vant til å vente. Han visste at havet gir og havet tar, og at tålmodighet er viktig.

Fiskeren kastet nettet rolig utover vannet. Han satte seg på bryggekanten og lyttet til måkene. Han ventet litt. Så dro han i tauet. Nettet kom opp, dryppende og tungt. Men inni var det bare én liten fisk. Den var blank og sølvfarget og spratt fram og tilbake. Fiskeren løftet den varsomt.

Den lille fisken slo med halen og sa: – Snille fisker, slipp meg ut igjen nå. Jeg er så liten i dag. Hvis du lar meg svømme fri og vokse, kan du fange meg senere når jeg er stor. Da får du en god og stor middag!

Fiskeren så på den lille fisken. Han tenkte på middagen hjemme. Han tenkte på dager uten fangst, og på vinden som kunne snu. Så ristet han på hodet og svarte rolig: – En liten fisk i hånden i dag er bedre enn en stor kanskje i morgen. Jeg vet hva jeg har nå, men jeg vet ikke hva som vil skje senere.

– Men jeg lover, sa fisken og spratt, – jeg skal vokse fort! Slipp meg fri, så blir jeg ditt beste bytte en annen dag!

Fiskeren smilte svakt. – Mange lover mye når de vil slippe fri, sa han. – Havet er stort. Kanskje ser jeg deg aldri igjen. Det er lurt å beholde det som er sikkert.

Han la den lille fisken forsiktig i kurven. Nettet ble hengt til tørk. Bølgene rullet fortsatt inn, og måkene skrek som før. Dagen var den samme, men fiskeren hadde et lite måltid å ta med hjem. Det var ikke stort, men det var noe.

På veien hjem kjente fiskeren den friske lukten av sjø. – Litt er også bra, tenkte han. – Litt er nok i dag.

Den lille fisken lå stille i kurven. Havet glitret bak ham. Og leksen lå i luften, like klar som morgenen:

Bedre en liten, sikker fangst i dag enn et stort kanskje i morgen.