Det var en gang et esel hvis eier også hadde en skjødehund. Hunden var en favoritt og fikk mange klapp og vennlige ord fra eieren, i tillegg til smakfulle biter fra tallerkenen hans. Hver dag løp hunden for å møte eieren, lekte rundt og hoppet opp for å slikke hendene og ansiktet hans.

Alt dette så eselet med stor misnøye. Selv om han var godt foret, hadde han mye arbeid å gjøre; dessuten la eieren knapt merke til ham.

Nå fikk det sjalu eselet for seg at alt han trengte å gjøre for å vinne eierens gunst var å oppføre seg som hunden. Så en dag forlot han stallen og klappret ivrig inn i huset.

Da han fant eieren sittende ved middagsbordet, sparket han opp hælene og med et høyt skrik prustet gledelig rundt bordet, idet han veltet det. Så plantet han forføttene på eierens knær og rullet ut tungen for å slikke eierens ansikt, slik han hadde sett hunden gjøre. Men vekten hans veltet stolen, og esel og mann rullet over sammen i haugen av ødelagte tallerkener.

Eieren ble svært skremt over eselets rare oppførsel, og etter å ha ropt på hjelp, tiltrakk han snart tjenernes oppmerksomhet. Da de så hvilken fare eieren befant seg i på grunn av det klønete beistet, jaget de eselet tilbake til stallen. Der lot de ham sørge over dårskapen som bare hadde ført til at eieren mislikte ham.