Det var en gang en fattig bonde ved navn Krabbe, som kjørte en vedlast med to okser til byen og solgte den til en lege for to dalere. Mens pengene ble talt opp til ham, satt legen ved bordet. Da bonden så hvor godt legen spiste og drakk, ønsket hjertet hans seg det han så, og han ville gjerne ha vært lege også. Han ble stående der en stund og spurte til slutt om han også kunne få bli lege. "Å, ja," sa legen, "det ordnes snart." "Hva må jeg gjøre?" spurte bonden. "Først må du kjøpe deg en ABC-bok med en hane på forsiden. For det andre må du selge vognen din og de to oksene dine for penger, og skaffe deg passende klær og utstyr som hører med til medisinfaget. For det tredje må du få malt et skilt til deg selv med ordene: 'Jeg er Doktor Vitalt,' og få det spikret opp over husdøren din." Bonden gjorde alt han hadde blitt bedt om.

Etter at han hadde praktisert som lege en stund, men ikke lenge, ble en rik og fornem herre frastjålet penger. Da fikk han høre om Doktor Vitalt, som bodde i en sånn og sånn landsby, og som visstnok visste hva som hadde blitt av pengene. Så herren lot hestene spenne for vognen, kjørte ut til landsbyen og spurte Krabbe om han var Doktor Vitalt. Ja, det var han. Da måtte han følge med ham og bringe tilbake de stjålne pengene. "Å, ja, men Grete, min kone, må også komme med." Herren samtykket, lot dem begge få plass i vognen, og alle kjørte av gårde.

Da de kom til herrens slott, var bordet dekket, og Krabbe ble bedt om å sette seg til bords og spise. "Ja, men min kone, Grete, må også spise," sa han, og satte seg med henne ved bordet. Da den første tjeneren kom inn med et fat med lekre mat, dyttet bonden kona si og sa: "Grete, det var den første," og mente at det var tjeneren som bar inn det første fatet. Tjeneren tenkte imidlertid at han mente med det å si: "Det er den første tyven." Og siden han faktisk var det, ble han skremt og sa til kameraten sin, som stod utenfor: "Legen vet alt! Nå kommer det til å gå oss ille, han sa jeg var den første." Den andre ville slett ikke gå inn, men ble tvunget. Så da han gikk inn med fatet sitt, dyttet bonden kona si og sa: "Grete, det er den andre." Denne tjeneren var like redd, og han kom seg ut så fort han kunne. Med den tredje tjeneren gikk det ikke bedre, for bonden sa igjen: "Grete, det er den tredje." Den fjerde måtte bære inn et fat som var dekket til, og herren ba legen om å vise sin dyktighet og gjette hva som skjulte seg under dekselet. Faktisk var det krabber. Legen så på fatet, hadde ingen anelse om hva han skulle si, og ropte: "Å, stakkars Krabbe." Da herren hørte det, ropte han: "Der! Han vet det! Han må også vite hvem som har pengene!"

Ved dette så tjenerne fryktelig urolige ut, og gjorde et tegn til legen for å be ham komme ut et øyeblikk. Da han derfor gikk ut, tilsto alle fire for ham at de hadde stjålet pengene. De sa at de gjerne ville levere dem tilbake og gi ham en stor sum penger i tillegg, dersom han ikke ville angi dem, for da ville de bli sendt i fengsel. De ledet ham til stedet hvor pengene var skjult. Med dette var legen fornøyd og vendte tilbake til salen, satte seg ved bordet og sa: "Min herre, nå vil jeg søke i boken min hvor gullet er skjult." Den femte tjeneren krøp imidlertid inn i ovnen for å høre om legen visste enda mer. Men legen satt stille og åpnet ABC-boken sin, bladde sidene frem og tilbake og lette etter hanen. Siden han ikke kunne finne den med en gang, sa han: "Jeg vet at du er der, så du kan like godt komme ut!" Da trodde mannen i ovnen at legen mente ham, og sprang forskremt ut og ropte: "Denne mannen vet alt!" Så viste Doktor Vitalt herren hvor pengene var skjult, men sa ikke hvem som hadde stjålet dem. Han mottok mye penger i belønning fra begge sider og ble en anerkjent mann.