Det er ganske sant!
Det var kveld i hønsehuset. Regnet trommet mykt på taket, og alle hønene satt høyt oppe på vaglen og gjorde seg pene før de sovnet. En liten brun høne puffet fjærene sine på plass. Plutselig falt en bitteliten, grå dunfjær ned på halmen.
«Pyssj,» klukket hun. «Det var bare en fjær. Slike ting skjer. Jo renere man er, jo bedre ser man ut.» Hun nikket til naboen sin på vaglen. «Jeg mistet en fjær i kveld,» sa hun rolig. «Det gjør ingenting.»
Nabohøna lente seg nærmere. «En fjær, sier du? Det er jo… noe å nevne.» Da hun selv hoppet litt bortover vaglen, hvisket hun til den neste: «Har du hørt? Hun der borte mistet en fjær. Hun plukket den visst selv, for å se pen ut for hanen.» Og så la hun til ordene som gjør alt større: «Det er ganske sant!»
Den tredje høna ristet på kammen. «Plukket selv, sier du? Hør her, da! Hun plukket to fjær for hanens skyld. Det er ganske sant!» sa hun til en fjerde, som likte å fortelle videre.
Den fjerde gjorde øynene runde. «To? Nei, nei – tre fjær! Jeg så nesten alt! Hun plukket tre fjær bare i kveld. For å få oppmerksomhet, vet du. Det er ganske sant!» sa hun, for nå føltes historien varm og god i nebbet.
Slik gikk ordene fra vagle til vagle, og hver gang vokste fortellingen en liten fjær. Da natten ble mørkere, fløy en flaggermus forbi og hørte klukkingen. Den snudde seg mot en ugle i eiketreet: «Har du hørt? Nede i hønsehuset er det en høne som forfengelig plukker fjær av seg selv. Tre fjær i kveld! Det er ganske sant!»
Uglens øyne glitret i mørket. «Tre fjær? Tull! Når det kommer så langt, er det alltid mer bak. Skriv fem!» sa hun, for ugler liker å være kloke. Så fløy hun til duehuset og hoiet: «Fem fjær er plukket! Det er ganske sant!»
Duer er fredelige, men de elsker nyheter. «Fem fjær!» kurret de til endene ved dammen. Endene plasket i vannet og nikket alvorlig. «Det var det vi trodde. En høne som plukker seg… Hun er vel snart naken. Fem fjær i kveld, og fem i morgen. For hanens skyld! Det er ganske sant!» skvattet de videre til kalkunen, som straks blåste seg opp.
«For hanens skyld?» gjalla kalkunen. «Skandale! Hør, hele gården! En viss høne har plukket seg nesten naken for å smiske med hanen! Det er ganske sant!» Og alle kalkunens fjær sto som spyd, så alvorlig var nyheten.
På gjerdestolpen satt en kråke og lyttet. Kråker liker historier som kan kra-kra-es høyt. «Naken, sier dere? Da blir hun jo syk av kulde! Jeg roper det videre: Fem høner har plukket seg nakne for en eneste hane! Det er ganske sant!» Og slik fløy ordene over stier og jorder, fra hage til hage, fra gård til gård.
Neste morgen stod det i avisen som lå på kjøkkenbord over hele bygda: «Fem høner plukket seg nakne for en hanes skyld! En grufull hendelse i nabosognet. Det er ganske sant!» Folk smattet og ristet på hodene sine. «For en tid! For en forfengelighet! Tenk, fem!» sa de, og brettet avisen ekstra pent, for slike nyheter må man ta vare på.
Og slik kom den store historien, trykt med blekk og viktige ord, tilbake til det aller første hønsehuset, der den lille brune høna satt og pusset vingene som vanlig.
«Har du hørt?» sa en av de andre, og stemmen dirret av spenning. «Fem høner plukket seg nakne i natt, bare for hanens skyld. De holdt visst på å fryse i hjel. Det sto i avisen. Det er ganske sant!»
Den lille brune høna sperret øynene opp. «Å kjære vene! Slike ting skjer! Forferdelig, forferdelig. Men hvem som helst kan vel miste en fjær uten å bli snakket stygt om,» sa hun stille, og så gløttet hun på egen hale hvor alt sto i god orden. Hun husket dunfjæren som falt i går, men denne historien… denne var altfor stor til å være hennes.
«Slike nyheter må man tro på,» klukket en annen. «Når det står på trykk, er det sant. Det er ganske sant!» Og alle nikket de, enda ingen av dem hadde sett de fem hønene eller de femti fjærene som nå ble nevnt.
Hanen hoppet opp på mønekammen og gol, høyt og flott, som haner gjør når de har fått noe på hjertet. «Kykeliky! En fjær blir lett til fem høns, når alle vil høres! Kykeliky!» Hanen sa ikke mer, men klangen hans ble hengende over tunet som en liten lærepenge.
Slik endte en historie som begynte med en eneste, liten dunfjær på halmen. Den rullet gjennom munner og nebb og ble til noe stort og skummelt. Alle la på litt, alle sa: «Det er ganske sant!» Og da ble det sant nok for dem.
Men den som vil vite hva som virkelig hendte, trenger ikke mer enn å se under vaglen: Der lå bare én liten fjær. Resten var lagt til. Og det er også ganske sant.
