I en solrik liten by satt en skredder ved vinduet sitt og sydde pene, små sting. En kvinne passerte og solgte syltetøy, og den søte duften drev inn. "Det vil være perfekt på brødet mitt," sa skredderen og kjøpte et lite glass. Han smurte syltetøyet tykt på, tok en bit, og—summ, summ, summ—fluer kom summende for å dele snacket hans.

"Sjyy!" ropte han og viftet med kluten. Smekk! Han løftet kluten og telte. "En, to, tre, fire, fem, seks, syv! Syv på ett slag!" ropte han i overraskelse.

Brystet svulmet av stolthet. "Folk burde vite hva jeg kan gjøre," bestemte han seg. Så klippet han en stripe stoff og sydde fete bokstaver: SYV PÅ ETT SLAG. Han bandt det rundt brystet som et belte, pakket litt ost og en gammel fugl han hadde i et lommenett, stakk nålen og tråden bak øret, og dro av sted for å søke lykken.

Han klatret over høyder og krysset enger til han møtte en kjempe som hvilte på en steinblokk. Kjempens øyne falt på skredderens belte. "Hva står det der?" brummet han.

"Syv på ett slag," sa skredderen muntert.

Kjempens kjeve falt ned. "Syv menn?"

Skredderen smilte bare og sa ingenting. Kjempen ville teste ham. Han plukket opp en stein og klemte den til støv falt. "Kan du gjøre det?"

"Lett gjort," sa skredderen. Han tok frem osten, som var myk og våt, og klemte til myse dryppet mellom fingrene. "Se? Jeg klemte vann fra en stein." Kjempen rynket pannen.

"Kast den steinen langt," sa kjempen, og han slynget den høyt over klippene. Skredderen tok den lille fuglen fra lommen og kastet den oppover. Fuglen slo med vingene og fløy ut av syne. "Der," sa skredderen. "Min fløy lenger." Kjempen klødde seg i hodet.

"Bær dette store treet med meg," sa kjempen, og trodde skredderen ville gi opp. De hugget ned et høyt tre. "Du tar grenene," beordret kjempen.

"Med glede," sa skredderen. Han klatret opp i grenene og satte seg der. Kjempen løftet stammen, og skredderen red med og ropte: "Fortsett! Du gjør det fint!" Etter en stund slet kjempen, og skredderen hoppet lett ned. "Du er sterk, venn," sa han. Kjempen hadde ingen flere tester, men han likte ikke hvor smart denne lille mannen var.

Den kvelden førte kjempen skredderen til en hule og viste ham en stor seng. Skredderen gjettet at han var i fare, så i stedet for å ligge i midten, krøllet han seg opp i et hjørne. I mørket svingte kjempen en jernstang og knuste sengen i to. "Det vil være slutten på ham," mumlet kjempen. Men om morgenen strakte skredderen på seg og gispet. "For en god søvn!" sa han. Kjempens øyne ble store, og han løp ut av hulen og bort over haugene.

Skredderen gikk videre til han kom til en stor by. Nysgjerrige byfolk leste beltet hans og hvisket: "Syv på ett slag!" Snart hørte kongen det. Han likte ikke kamper og tenkte at denne dristige fyren kunne være nyttig—men også litt skremmende. Han inviterte skredderen til slottet.

"Vi trenger en modig mann," sa kongen og testet ham. "To kjemper plager skogen vår. Hvis du beseirer dem, skal du få store rikdommer, og kanskje min datters hånd."

"Før meg til dem," sa skredderen.

Han fant de to kjempene sovende under et tre, køllene ved siden av dem. Skredderen klatret opp i grenene over og begynte å kaste ned små steiner. Dunk! En stein traff den ene kjempens nese. "Hvorfor gjorde du det?" ropte kjempen til broren sin.

"Jeg gjorde ingenting!" sa den andre. Skredderen slapp en stein til. Smekk! Kjempene hoppet opp, grep køllene og begynte å krangle høyere og høyere til krangling ble til kamp. De svingte og stampet og brølte og ristet skogen. Til slutt tumlet begge til bakken, for utmattet til å reise seg. Skredderen gled ned, smilte og gikk tilbake til slottet.

"Kjempene dine vil ikke plage noen mer," fortalte han kongen. "Send menn hvis du trenger bevis." Kongens jegere gikk inn i skogen og fant det som skredderen sa. Kongen var forbløffet—men han ønsket fortsatt at han kunne sende denne farlige lille helten langt bort.

"En oppgave til," sa kongen. "Fang Villenhørningen som ødelegger markene våre."

"Med glede," sa skredderen.

Han gikk inn i skogen, og snart stormet enhjørningen mot ham med skinnende horn. "Rolig nå," mumlet skredderen og stilte seg bak et solid tre. Enhjørningen stormet fremover. I siste liten hoppet skredderen til side. Krakk! Hornet drev så dypt inn i stammen at enhjørningen ikke kunne trekke det løs. Skredderen bandt et sterkt tau rundt halsen, frigjorde hornet med øksen og ledet den stolte skapningen tilbake som en bonde som leder ei ku.

"Veldig bra," sa kongen og skjulte bekymringen. "Siste oppgave: fang villsvinet som har skremmet bort alle våre skogsarbeidere."

Skredderen tok et lite tau og gikk rett til skogkapellet. Han lot døren stå åpen og ventet. Snart brast villsvinet ut av buskaset med lange, skarpe tenner. Skredderen ropte: "Her er jeg!" og hoppet gjennom et sidevindu. Det sinte villsvinet jaget lyden, styrtet inn i kapellet—og skredderen løp rundt til døren og smalt den igjen. "Nå har jeg deg trygt," sa han. Han vinket til kongens jegere om å ta villsvinet bort.

Et løfte er et løfte. Kongen ga skredderen prinsessens hånd, og et stort bryllup ble holdt. Folk jublet: "Hurra for den tapre lille skredderen! Syv på ett slag!" Prinsessen bar en krone av lyse blomster og så på sin nye ektemann med nysgjerrige øyne.

Men noen netter senere hørte hun ham snakke i søvne. "Mål to ganger, klipp en gang," mumlet han, akkurat som en skredder.

"Aha!" tenkte prinsessen. "Han er bare en skredder!" Hun fortalte det til faren. Kongen, fortsatt urolig for beltet og historiene, hvisket: "I natt skal vi sende soldater for å ta ham bort."

Skredderen, rask som alltid, hørte hvert ord. Den natten la han seg og lot som om han sov. Da soldatene listet inn i rommet, snakket skredderen høyt i "søvne."

"Gutt," mumlet han, "gjør jakken pen. Jeg drepte syv på ett slag, beseiret to kjemper, fanget en enhjørning, fanget et villsvin—skal jeg frykte menn bak døren min?"

Soldatene stirret på hverandre, bleknet og flyktet nedover hallen. Ingen våget å plage skredderen igjen. Prinsessen holdt hemmeligheten for seg selv, og med tiden ble hun stolt av sin kloke, muntre ektemann.

Så skredderen levde i komfort, brukte sitt vett til det gode og sitt mot til å hjelpe folket sitt. Og når noen spurte hvordan en så liten mann gjorde så store ting, smilte han og banket på beltet. "Syv på ett slag!" sa han—og alle følte seg litt modigere.