En bursdagsmorgen åpnet en liten gutt en eske og fant tjuefem tinnsoldater. De var støpt av den samme gamle tinnskjeen, slik at de alle så nøyaktig like ut: rette rygger, skinnende uniformer, rifler på skuldrene. Alle, unntatt den aller siste. Det hadde ikke vært nok tinn til ham, slik at han bare hadde ett ben. Men han sto like høyt og støtt som de andre.

Gutten satte soldatene på et bord fullt av andre leker. Det var et papirslott med små vinduer, et speil som lå der som en innsjø og papirsvaner som så ut til å gli. Foran slottet sto en papirballerina i en hvit kjole. Hun holdt ut armene og balanserte på ett slankt ben, det andre løftet høyt bak henne. Den enbente soldaten kunne ikke se det andre benet på grunn av kanten av skjørtet, så han tenkte: Hun er som meg.

Han så på henne hele dagen, og da gutten blåste ut lysene og la seg, slo klokken midnatt, og lekene ble levende. Nøtteknekkerne knakk, blyantene danset, papirsvanene bobbet på speilinnsjøen, og ballen spratt til den var svimmel. Bare tinnsoldaten sto stødig, med øynene festet på ballerinaen.

Fra en svart snipp-snapp-eske på bordet sprang en liten nisse opp med et smell. Han hadde et malingsmurt ansikt og en skarp liten stemme. "Tinnsoldat," sa han, "ikke stirr hvor du ikke burde. Se bort!"

Men tinnsoldaten sto urokkelig og blinket ikke.

"Greit nok," sneste nissen og dukket tilbake i esken. "Du skal få se hva som skjer."

Om morgenen tok gutten den enbente soldaten og satte ham på vinduskarmen, kanskje bare for å se hvor godt han kunne stå. Vinden fosset forbi, og noen sier det var nissens verk, men vinduet føyk opp. Den standhaftige tinnsoldaten tumlet fra tredje etasje. Han falt med hodet først, forbi blomsterpottene, forbi gardinene, ned, ned, ned – klink! Han landet bajonett først mellom to gatesteiner, og sto rett som alltid.

Regnet begynte å falle. To gutter kom plaskende forbi. "Se! En tinnsoldat!" ropte en. De brettet en papirbåt av en gammel avis, satte soldaten inni den og sjøsatte ham i rennesteinen. Bort seilte han i det fosende vannet.

"For en reise!" tenkte tinnsoldaten. "Dette er livet for en soldat!" Han satt så rett han kunne, tross vannets støt og sprut.

Rennesteinen ble bredere og dypere, og båten raste inn i et mørkt avløp under gaten. En stor rotte med barter som tau svømte opp ved siden av ham. "Vis passet ditt!" pep rotta. "Vis billetten din!"

Tinnsoldaten sa ingenting. Han hadde ingen papirer, bare mot og det ene sterke benet. Vannet brølte raskere, og båten fór av sted og forlot rotta som skvalpet og skrek: "Stopp ham! Stopp tyven!"

Tunnelen ble mørkere. Papirbåten ble sølete og tynn. Til slutt kunne den ikke lenger holde ham. Den snurret i en virvel, tippet og brettet seg. Tinnsoldaten falt i det kalde, svarte vannet. I det øyeblikket tenkte han på papirballerinaen, som sto like stille som en stearinlysflamme, og han holdt seg så rett som en soldat kunne.

Så kom noe enda større enn en rotte – snap! En fisk åpnet munnen og svelget ham hel. Det var svart som natten inne i den fisken. Soldaten sto standhaftig i den merkelige, skvulpende magen, med riflen mot skulderen og blikket vendt innover mot bildet av ballerinaen.

Tiden gikk, og så kom det et stort lyn og et høyt skrall. Fisken hadde blitt fanget, solgt på markedet og brakt til et kjøkken. Kokken skar den opp med en skarp kniv, og der, skinnende og våt, lå den enbente soldaten.

"Barmhjertighet!" sa kokken. "Her er den samme tinnsoldaten fra den lille guttens hus!" Og det var den samme, selv om ingen kunne ha gjettet ruten han hadde tatt for å komme tilbake. Hun tørket ham ren og bar ham tilbake til lekerommet.

Soldaten så alt slik det hadde vært: papirslottet, speilinnsjøen og ballerinaen på sitt ene perfekte ben. Hvis han kunne ha smilt, ville han. Hvis ballerinaen kunne ha rødmet, ville hun. De så bare på hverandre, like stødige som alltid.

Så tok en av guttene, kanskje den samme som hadde satt ham på vinduskarmen, opp soldaten. Var det nissens lureri igjen? Var det bare en plutselig idé? Ingen kunne si. "La oss se hvor sterk han er," sa gutten, åpnet ovnsdøren og kastet tinnsoldaten i ilden.

Rommet lyste rødt og gull. Varmen bet i soldatens maling og vred formen hans, men han sto rett, som en soldat må, og holdt blikket på ballerinaen. En dør åpnet seg et sted, og et vindkast feide gjennom rommet. Ballerinaen ristet, løftet og svevde som en hvit sommerfugl. Hun drev rett inn i ovnen ved siden av ham. I et øyeblikk flammet hun lyst som en stjerne. Så var hun borte. Bare en liten glans, tinselrosetten fra kjolen hennes, ble igjen.

Den lille tinnsoldaten kjente seg mykne. Han ville ha grått hvis tårer kunne renne fra tinn, men han sto stødig til den aller siste slutt – standhaftig i ilden, som han hadde vært i rennesteinen, avløpet og fisken.

Om morgenen, da tjenestepiken rakte ut asken, fant hun to små ting der ilden hadde vært. Den ene var en delikat glans, lett som et pust. Den andre var en liten klump av tinn, formet som et hjerte.

Og slik holdt den standhaftige tinnsoldaten troen med seg selv og med danseren han elsket, uansett hvor strømmen bar ham.