Den sovende skjønnheten

Det var en gang en konge og en dronning som ønsket seg et barn mer enn noe annet. En dag ble ønsket oppfylt: en liten prinsesse kom til verden, så mild og vakker at hele riket jublet. Til dåpen holdt de en stor fest og inviterte alle feene de kjente, for at hver skulle gi barnet en gave.

Det fantes sju gode feer i landet, og for dem var det dekket med gulltallerkener. Men midt i gleden kom en veldig gammel fe, som ingen hadde sett på mange år. Ingen hadde laget plass til henne, og hun fikk bare en enkel tallerken. Hun la merke til det og ble sint, men sa ingenting. Den yngste av de gode feene skjønte at noe var galt og gjemte seg bak et forheng for å kunne tale til slutt.

Etter måltidet trådte feene frem én etter én. Den første ga prinsessen skjønnhet. Den andre ga henne grace. Den tredje ga henne godhet. Den fjerde ga henne klokskap. Den femte ga henne en vakker sangstemme. Den sjette ga henne talent til å danse og spille. Da kom den gamle feen frem, mørk i blikket: «Når hun fyller femten år,» sa hun, «skal hun stikke seg på en rok og dø.» Alle gispet. Da steg den yngste feen frem: «Jeg kan ikke ta forbannelsen bort,» sa hun rolig, «men jeg kan gjøre den mildere. Prinsessen skal ikke dø. Hun skal sove i hundre år, og en kongssønn skal vekke henne.»

Kongen befalte straks at alle rokkene i hele riket skulle brennes eller gjemmes bort, så ingen spiss kunne skade den elskede datteren. Årene gikk, og prinsessen vokste opp, så mild og klok at alle elsket henne. Da hun fylte femten, vandret hun nysgjerrig rundt i slottet. Hun gikk opp en smal trapp til et lite tårnrom hun aldri hadde sett. Der satt en gammel kvinne og spant. «Hva er det du gjør?» spurte prinsessen. «Jeg spinner, min kjære,» svarte kvinnen. «Vil du prøve?» Prinsessen tok i rokken – og stakk seg på den skarpe spissen.

I samme øyeblikk hun prikket fingeren, sank hun ned i en dyp søvn. Den unge feen kom flyvende i en gnist av lys. For at prinsessen ikke skulle bli redd når hun våknet, lot feen hele slottet sove: kongen og dronningen, hoffolk og tjenere, kokker og stallgutter, ja til og med hundene i gården og flammene i peisen. Rundt slottet begynte trær, torner og villrosebusker å vokse, høyere og tettere for hvert år, til slottet var skjult for alle.

Mange år gikk. Ryttere prøvde å bane seg vei inn, men tornene sperret. Til slutt var hundre år gått. Da kom en ung prins ridende forbi. Han hørte en gammel mann fortelle om et slott der en skjønn prinsesse sov, og at bare den rette kunne nå henne. Prinsens hjerte banket. Han red mot krattet, og underlig nok delte buskene seg som om de hilste ham velkommen. Han steg inn i den stille borg, hvor alt sov som om tiden hadde stoppet.

Han gikk fra sal til sal, forbi sovende vakter og kokker som sto i ferd med å smake på suppen, forbi flammer som sto stille og ikke flakket. Til slutt nådde han tårnrommet. Der, på en seng av gull og brokade, lå hun: den sovende skjønnheten. Hun var så vakker at han knelte, forsiktig og full av undring. I det samme åpnet hun øynene. Hundre års søvn var over, og det var nettopp den dagen og den timen da hun skulle våkne.

«Er du her endelig?» sa hun blidt, som om hun bare hadde sovet en god natt. De snakket lenge og kjærlig, som om de alltid hadde kjent hverandre. Hele slottet våknet med dem: kongen og dronningen gned seg i øynene, musikerne løftet instrumentene, og kokkene fullførte suppen der de hadde sluppet. Samme kveld ble prinsen og prinsessen viet av slottskapellanen, og festen var stor og hjertelig.

Prinsen dro siden tilbake til sin far og holdt ekteskapet hemmelig, for dronningmoren var kjent for sin harde natur. I to år besøkte han sin unge dronning i hemmelighet, og snart fikk de to barn: en datter de kalte Aurora, og en sønn de kalte Dag. Da den gamle kongen døde, ble prinsen konge. Han hentet sin dronning og de to barna til hoffet, og alle gledet seg – unntatt dronningmoren.

For den nye kongens mor bar på en mørk hemmelighet: hun var et uhyre av slekt og hadde en stygg hunger i hjertet. En dag måtte kongen reise i krig og satte dronningmoren til å styre. Hun sendte den unge dronningen og barna til et avsidesliggende slott og kalte på storhusholderen. «I dag vil jeg ha Aurora til middag,» sa hun lavt. «Tilbered henne med saus Robert.» Den snille storhusholderen ble skrekkslagen. Han gjemte jenta hos sin kone på landet og serverte en mør, liten lammeskank i stedet. «Utmerket,» sa dronningmoren, fornøyd, og spurte ikke mer.

Snart krevde hun også en rett av lille Dag. Husholderen skjulte gutten ved siden av søsteren og serverte en geitekilling i stedet. Til slutt forlangte hun selve den unge dronningen. Husholderen adlød tilsynelatende, men førte dronningen trygt til barna sine. På bordet satte han en velsmakende hjortestek. Dronningmoren var fornøyd en stund, men en dag hørte hun barnelatter fra husholderens hus og skjønte at hun var blitt lurt.

Rasende befalte hun at et stort kar skulle fylles med giftige skapninger – padder, hoggormer og slanger. «Kast dronningen og barna i,» sa hun. Akkurat da red kongen uventet hjem fra krigen. Husholderen falt på kne og fortalte alt, og den unge dronningen trådte frem med Aurora og Dag i armene. Kongen omfavnet dem og vendte seg mot sin mor. Da sannheten kom for dagen, ble dronningmoren grepet av sin egen vrede og falt selv i det grufulle karet. Hun ble aldri sett igjen.

Fra den dagen regjerte kongen og den vakre dronningen med mildhet. Aurora og Dag vokste opp trygge og glade. Slik endte historien om den sovende skjønnheten: med kjærlighet som våknet, klokskap som reddet, og et rike som fant fred.