Den gjerrige
Det var en gang en mann som var veldig glad i gull. Han var så gjerrig at han nesten aldri brukte en eneste mynt. Han sparte og sparte, og tenkte mest på hvor fint det var å ha noe som glitret.
En dag kjøpte han en stor klump gull. «Nå er jeg rik!» hvisket han til seg selv. Men i stedet for å bruke gullet til mat, klær eller noe som kunne hjelpe ham, gravde han et hull ved en gammel mur i hagen. Der la han gullklumpen, dekket den med jord, og klappet på stedet som om det var en skattkiste.
Hver kveld gikk han ut til muren. Han børstet vekk litt jord, kikket på gullet og smilte. «Så vakkert,» sa han. Han rørte aldri gullet. Han bare så på det, la jorden på igjen, og gikk hjem for å sove.
En tyv la merke til den gjerrige mannen. Tyven gjemte seg bak buskene og så hvordan mannen gikk til det samme stedet hver kveld. Da natten ble helt stille, snek tyven seg bort, gravde i hullet og stjal gullklumpen. Han løp av sted, og hullet sto tomt.
Neste morgen hastet den gjerrige mannen ut. Han gravde og gravde, men fant ingenting. «Gullet mitt! Gullet mitt!» ropte han og rev seg i håret. Han gråt og stampet i bakken. «Noen har tatt skatten min!»
En nabo hørte ropene og kom løpende. «Hva har skjedd?» spurte han.
«Gullklumpen min er borte!» jamret den gjerrige. «Den lå her i hullet. Hver kveld kom jeg for å se på den. Nå er den stjålet!»
Naboen så på det tomme hullet, så på den gråtende mannen, og sa rolig: «Hvis du aldri brukte gullet, hvis du bare så på det, så kan du like gjerne legge en stein i hullet. Se på steinen hver kveld og tenk at den er gull. Den er like nyttig for deg.»
Den gjerrige mannen snufset. «En stein? Men… det er jo ikke gull.»
«Nei,» sa naboen mildt, «men du levde jo som om gullet var en stein. Du spiste det ikke. Du kledde deg ikke i det. Du delte det ikke. Du lot det bare ligge. Ting som aldri blir brukt, hjelper ingen.»
Den gjerrige mannen ble stille. Han så på det tomme hullet. Han tenkte på alle gangene han bare hadde stått og stirret. Han tenkte på alt han kunne ha gjort – kjøpt brød når han var sulten, en varm frakk når han frøs, eller kanskje hjulpet noen som trengte det.
Solen varmet mursteinen i muren, og en liten fugl sang i et tre. Den gjerrige mannens skuldre sank litt ned. «Kanskje… kanskje det er bedre å bruke det man har, enn å gjemme det bort,» sa han lavt.
«Ja,» nikket naboen. «Glede vokser når den deles. Og rikdom blir til nytte når den brukes.»
Siden den dagen lærte den gjerrige mannen en viktig ting: Gullet som bare ligger i jorden, er ikke mer verdt enn en stein. Men det som brukes med omtanke, kan gjøre liv lysere.
Moral: Rikdom som aldri brukes, er like nytteløs som en stein i et hull.
