Den egoistiske kjempen

Hver ettermiddag, når skolen var slutt, pleide barna å liste seg inn i en stor, vakker hage. Der var det mykt gress, duftende blomster og tolv frukttrær som om våren stod fulle av hvite og rosa blomster, og om høsten bar søte, saftige frukter. Fuglene sang i trærne, og barna lo og lekte. Den som eide hagen, var en kjempe som hadde vært borte i sju år for å besøke sin venn, en annen kjempe i Cornwall. Derfor visste ikke barna at de gjorde noe galt.

En dag kom kjempen hjem. Han så barna leke og brølte: «Hva gjør dere i min hage?» Barna ble vettskremte og løp sin vei. «Min hage er min egen,» sa kjempen. «Alle må forstå det. Jeg vil ikke ha noen andre her.» Han bygde en høy mur rundt hele hagen og satte opp et skilt: ADGANG FORBUDT. Uvedkommende blir straffet.

Barna hadde ikke lenger noe sted å leke. Veien utenfor var støvete om sommeren, sølete om vinteren, og de savnet gresset og trærne. «Vi skulle ønske vi kunne være i kjempen sin hage,» sa de til hverandre.

Våren kom til landet. Små blomster tittet frem i grøfter og åkrer, fugler kom tilbake og bygde reir. Men i kjempen sin hage ble det ikke vår. Der ble det fortsatt kaldt. Snøen og Frosten sa: «Denne hagen er perfekt for oss. Kjempen er så egoistisk; da kan vi bo her hele året.» Snøen dekket plenen med hvitt, og Frosten malte vinduene sølvgrå. De inviterte Nordvinden, som blåste hardt og ulte rundt huset, og Haglet, som slo på taket dag og natt. «Jeg forstår ikke hvorfor våren er sen i år,» sa kjempen fra vinduet. Men våren visste at hun ikke var velkommen der.

Tiden gikk. Overalt utenfor hagen var det blomster og fuglesang. I kjempen sin hage var det bare vinter. «Jeg lengter etter at våren skal komme,» sukket kjempen. Han kikket ut hver morgen, men så bare snø og is.

Så, en morgen, hørte han plutselig en nydelig lyd. Det var en liten fugl som sang utenfor vinduet. Kjempen trodde først det var kongens musikere, så vakker var sangen. Nordvinden hadde sluttet å tute, og han kjente en mild duft. «Kanskje våren likevel har kommet,» hvisket han, og listet seg bort til vinduet.

Synet som møtte ham, fikk hjertet hans til å hoppe. I muren var det et lite hull. Barna hadde krøpet inn! De satt i trærne og lo. På hvert tre han så, satt et barn. Trærne var i blomst igjen, og fuglene flakset rundt og kvitret. Blomstene smilte opp av gresset. Overalt var det vår – bortsett fra i et hjørne. Der stod en liten gutt og gråt ved et tre som fortsatt var dekket av snø og is. Han var for liten til å nå grenene, og treet bøyde seg så mye det kunne, men han klarte ikke å klatre opp.

Da fikk den egoistiske kjempen plutselig vondt i hjertet. «For en egoist jeg har vært,» sa han. «Nå forstår jeg hvorfor våren ikke ville komme.» Han bestemte seg for å gjøre noe godt. Han gikk stille ned trappen, åpnet bakdøren, og ut i hagen gikk han. Da barna så ham, ble de redde og løp av sted. I samme øyeblikk ble det vinter igjen i hagen. Bare den lille gutten løp ikke, for han gråt fortsatt og nådde ikke opp til grenene.

Kjempen listet seg bort til gutten. «Ikke gråt,» sa han, så mykt han kunne. Han løftet gutten varsomt og satte ham opp i treet. Med én gang brøt treet ut i blomster, fuglene sang, og gutten strakte armene og klemte kjempen rundt halsen og kysset ham på kinnet. De andre barna så at kjempen ikke var slem lenger. De kom løpende tilbake, og med dem kom våren også. «Dette er deres hage nå, små venner,» sa kjempen. Han tok en stor hammer og slo ned muren. Hele dagen lekte barna i solen, og om kvelden sa de farvel.

Men den lille gutten som hadde kysset kjempen, så de ikke mer. «Hvem er han?» spurte kjempen. «Vi vet det ikke,» svarte barna. «Han gikk sin vei.» Kjempen ble trist. «Jeg ønsker meg mest av alt å se ham igjen,» sa han, «for han var så god mot meg.»

Dagene ble til år. Kjempen ble gammel og svak. Han satt ofte i en stor stol og så barna leke. Han elsket hagen sin. Om våren var den fylt av blomster, om sommeren skygge og latter, om høsten frukt som barna plukket, og om vinteren kom barna for å lage snømenn og snøballer. «Jeg elsker vinteren også,» sa kjempen, «for da er hagen hvit og stille, og barna ler likevel.»

En vintermorgen tittet kjempen ut og gned øynene. I det fjerneste hjørnet stod et tre han aldri hadde sett blomstre om vinteren. Det var dekket av hvite blomster som snø, grenene glitret som gull, og sølvfrukter hang ned. Under treet stod den lille gutten han hadde savnet. Kjempen ble fylt av glede og gikk ut i hagen. Han skyndte seg bortover, men da han kom nærmere, stivnet han. På guttenes hender og føtter var det små sårmerker, som om han hadde blitt stukket av spiker.

«Hvem har våget å såre deg?» ropte kjempen, og øynene hans ble mørke. «Si det til meg, så skal jeg ta den skyldige med min store stokk!»

Gutten smilte og så opp på kjempen. «Nei,» sa han rolig, «dette er kjærlighetens sår.» Kjempen ble stille og kjente en mild fred i hjertet. «Hvem er du?» hvisket han og sank på kne foran gutten.

«Du lot meg leke i hagen din en gang,» sa gutten, «i dag skal du få leke med meg i min hage – Paradis.» Et varmt lys fylte hjørnet av hagen, og kjempen skjønte alt. Ansiktet hans strålte, og tårer trillet, men de var gode tårer.

Senere den dagen kom barna løpende inn som vanlig. De fant kjempen liggende under det blomstrende treet, stille og fredelig, dekket av hvite kronblader som snø. Han smilte, som om han drømte en lykkelig drøm. Barna skjønte at den snille kjempen hadde gått med den lille gutten til hans hage, der våren aldri tar slutt.