Det var en gang et grått esel som hadde jobbet hardt hele livet med å bære tunge sekker til mølla. Etter hvert som han ble gammel, ble beina stive og ørene slappe. Herren begynte å knurre og planla å sende ham bort. Eselet hørte dette og tenkte: "Jeg må ta vare på meg selv. Jeg skal dra til byen Bremen og bli bymusikant!"

Han la i vei nedover veien med klipp-klopp-skritt. Snart fant han en jakthund som lå ved stien og pestet tungt.

"Hvorfor er du så nedfor, venn?" spurte eselet.

"Jeg er gammel og kan ikke lenger løpe fort," sa hunden. "Herren min vil ikke ha meg."

"Kom med meg til Bremen," sa eselet vennlig. "Vi kan være musikanter sammen. Jeg kan breke, og du kan bjeffe."

"Det høres fint ut!" sa hunden og viftet med halen. Og så dro de av sted.

Etter en stund så de en katt som satt ved en port og så trist ut.

"Hva plager deg, venn med bart?" spurte eselet.

"Jeg er gammel," sukket katten. "Tannene mine er sløve, og jeg gidder ikke jage mus lenger. Fruen min skjente på meg og dyttet meg bort."

"Kom med oss til Bremen," sa eselet. "Du kan spille fiolin med mjauing, og vi skal synge."

"Mjau, det er bedre enn å være trist," sa katten. Hun sluttet seg til dem.

Snart hørte de en høy galing fra et gjerde. "Kukurikulykkelyku!" En hane gol for full hals.

"Hvorfor roper du så tidlig?" spurte eselet.

"Kokken vil ha meg i suppa," hvisket hanen. "Hun sier jeg ikke er til nytte lenger."

"Kom med oss til Bremen," sa eselet. "Vi skal lage så storslått musikk at alle vil lytte."

"Kukurikulykkelyku, jeg kommer også!" ropte hanen og slo med vingene.

De fire vennene gikk og gikk. De planla musikken sin: eselet skulle breke, hunden skulle bjeffe, katten skulle mjaue og hanen skulle gale. Om kvelden kom de til en mørk skog. I det fjerne blinket et varmt lys.

"Se!" sa hanen fra eselets rygg. "Et hus!"

De listet seg nærmere. Gjennom vinduet så de et bord fullt av god mat, og rundt det satt en gjeng røvere.

"Vi kunne trenge middag," hvisket eselet. "La oss gi dem en liten konsert."

De stablet seg til et høyt tårn ved vinduet. Eselet sto først. Hunden klatret opp på ryggen hans. Katten satt på hunden. Hanen flagret opp og slo seg ned på kattens hode. Da alle var klare, ga eselet signalet.

"Hee-haw!" brekte eselet.

"Voff-voff!" bjeffet hunden.

"Mjau!" sang katten.

"Kukurikulykkelyku!" gol hanen.

Musikken deres brøt gjennom natten. Vinduet raslet, røverne hoppet opp og—dump, dump—løp ut i den mørke skogen i skrekk. De fire musikantene tumlet inn i rommet og lo. De spiste og drakk til de var mette. Så valgte de soveplasser. Eselet la seg i halmen utenfor døren. Hunden krøllet seg sammen bak døren. Katten fant en myk stol ved peisen. Hanen fløy opp til en bjelke og stakk hodet under vingen.

Ved midnatt listet en røver seg tilbake for å se hvem som hadde tatt huset deres. Rommet var mørkt. Han så to lysende prikker ved peisen.

"Å! Glør," hvisket han og strakte seg frem for å tenne sitt lys. Men de lysende prikkene var kattens øyne. Rip! Katten hoppet opp og klødde ham i ansiktet. Røveren snublet bakover. Hunden sprang frem bak døren og bet ham i beinet. Røveren krasjet ut på gårdsplassen, og eselet ga ham et smart spark. "Hee-haw!"

Livredd løp røveren forbi huset. Fra høyt oppe på bjelken ropte hanen: "Kukurikulykkelyku!" som om han ville tilkalle hele landsbyen.

Røveren sprengte tilbake til vennene sine. "Huset er fullt av forferdelige skapninger!" stønnet han. "En heks klødde meg, en mann med kniv grep beinet mitt, et stort svart monster slo meg med en klubbe, og på taket ropte dommeren: 'Kom med skurken hit!' Jeg kommer aldri tilbake!"

Røverne kom aldri tilbake. De fire vennene likte det koselige huset veldig godt. Eselets bein hvilte. Hunden voktet døren med et lykkelig knurr. Katten malte ved den varme peisen. Hanen hilste hver soloppgang fra bjelken sin.

Når det gjelder Bremen—vel, de hadde tenkt å dra dit. Men de spilte sin beste musikk akkurat der de var, og levde sammen, trygge og glade, alle sine dager.