Bymusa og landmusa
Langt ute på landet bodde landmusa i en liten, trygg hule i en jordvoll. Hun hadde myke strå til seng og visste hvor de beste kornaksene sto. Hver dag fant hun frø, korn og biter av gulrot. Livet var stille. Fuglene sang, vinden hvisket, og landmusa var fornøyd.
En dag kom kusinen hennes på besøk. Hun var bymusa, glatt og blank i pelsen, med raske poter og nysgjerrige øyne. "Kjære kusine!" pep bymusa. "Så fint å se deg!"
Landmusa ble glad. Hun la fram det beste hun hadde: litt korn, noen frø, et tørt brødsmule og en dråpe klart vann. "Vær så god," sa hun. "Dette er maten jeg liker."
Bymusa smakte forsiktig. Hun smilte, men rynket litt på snuten. "Takk," sa hun høflig. "Men dette er veldig enkelt. I byen spiser vi ost som smelter på tunga, søte kaker og frukt som dufter! Kom og besøk meg. Du skal få se."
Landmusa så bort på åkeren som glitret i solen. Hun likte roen sin, men ble også nysgjerrig. "Kanskje jeg kan bli med en liten tur," sa hun. "Bare for å se."
De to musene la i vei da skumringen falt. De løp langs stier, under gjerder og over steiner, helt til de kom til et stort hus i byen. Der luktet det av varme brød, ost og søte saker.
"Hit!" hvisket bymusa. Hun førte kusinen sin inn gjennom en sprekk i veggen og videre til et rom med et langt bord. På bordet sto rester etter et fint måltid: myke brødsmuler, biter av ost, skiver av frukt og litt kakeglasur som glinset.
Øynene til landmusa ble store. "Så mye mat!" pep hun. "Og så mange dufter!"
"Spis, spis!" lo bymusa. "I byen er det alltid mye å smake på."
De to musene klatret opp og nippet her og der. Landmusa smakte på en ostebit. Den var kremete og mild. Hun slikket forsiktig litt kakeglasur. Den var søt som sommer. "Dette er deilig!" sa hun med et lite smil.
Plutselig hørtes skritt i gangen. Døren gikk opp. En høy stemme ropte, og et par raske poter trampet over gulvet. Bymusa stivnet. "Fort! Til hullet!" hvisket hun.
De to musene føk ned fra bordet og smatt inn i en smal sprekk. Utenfor trampet føtter forbi. Noe pels krafset over gulvet. Et svakt mjau runget i rommet.
Landmusa skalv. Hjertet dunket hardt. "Hva var det?" hvisket hun.
"Bare katten," pustet bymusa. "Hun går ofte på vakt. Vi venter litt, så er alt trygt igjen."
Det ble stille. Bymusa smilte og viftet med værhårene. "Nå! Kom, vi fortsetter."
De krøp ut igjen og fant flere smuler. Landmusa tok en liten bit til, men potene ristet. Da, helt uten forvarsel, smalt døren igjen. Nå kom det også et høyt bjeff. Noe stort skrapte mot bordbeina.
"Hullet!" pep bymusa, og de sprang for livet. Inne i sprekken satt de tett i tett. Landmusa kjente vinden fra hundens nese gjennom sprekken. Hun knep øynene sammen og ventet.
Til slutt ble det rolig igjen. Bymusa trakk pusten dypt. "Sånn er bylivet," sa hun og prøvde å le. "Maten er fantastisk! Man må bare være rask."
Landmusa ristet på hodet. "Kjære kusine," sa hun stille, "takk for at du viste meg alt dette. Ost og kake smaker godt. Men hjertet mitt dunker for fort. Jeg savner gresset som svaier, sollyset på åkeren og den lille hulen min."
Hun så på bordet med all maten, og så på sprekken som luktet av katt. "Jeg reiser hjem nå. Jeg vil heller spise et tørt brød i fred enn et festmåltid i frykt."
Bymusa nikket. Hun forsto. De to kusinene klemte snutene lett mot hverandre. Landmusa vendte tilbake til stiene, åkeren og stillheten hun kjente. Og hver gang hun fant en enkel brødsmule, smilte hun og tenkte: Bedre litt, og trygt, enn mye, og farlig.
