Bunten med kvister

Det var en gang en far som hadde flere sønner. Sønnene hans var sterke og raske, men de kranglet hele tiden. De kranglet om hvem som skulle gjøre hva, om hvem som var best, og til og med om hvem som fikk sitte nærmest ilden. Hver dag ble stemmene høyere og ansiktene sintere. Faren ble trist av all kranglingen.

En morgen sa faren med rolig stemme: «Kom hit, sønnene mine.» Han pekte mot døren. «Gå ut og plukk mange rette, tørre kvister. Ta også med et tau.» Sønnene så på hverandre, men de gjorde som faren sa. Snart kom de inn igjen med armene fulle av kvister og et tau som lå rundt skuldrene.

Faren satte seg og bandt kvistene sammen til en tykk bunt. Han dro tauet hardt, hardt, så alle kvistene holdt seg tett sammen. «Nå,» sa han, «vil jeg at hver og en av dere skal prøve å knekke denne bunten.» Den eldste sønnen tok bunten først. Han satte den mot kneet og presset. Han stønnet. Ingenting skjedde. Bunte holdt. Den neste prøvde. Han prøvde med begge hender. Han vridde og bøyde. Bunte holdt. En etter en prøvde brødrene. «Uff!» sa den ene. «Åh!» sa den andre. «Jeg klarer ikke!» sa den tredje. Ingen klarte å knekke bunten med kvister.

Faren nikket. «Godt,» sa han. Så løsnet han tauet. Kvistene spredte seg på gulvet, lette og tynne. Faren ga hver sønn én kvist. «Prøv nå,» sa han. Den eldste løftet sin kvist. «Knekk!» sa det. Den neste knekket sin. «Knekk!» sa det igjen. Snart hadde alle sønnene knekt kvisten de hadde fått, uten anstrengelse. Det var så lett når kvisten var alene.

Faren så på dem med milde øyne. «Sånn er det også med dere,» sa han. «Når dere er sammen, er dere som bunten med kvister: sterke og trygge. Ingen kan lett skade dere, og dere kan hjelpe hverandre. Men når dere deler dere og krangler, er dere som hver sin lille kvist: lette å knekke, svake og alene. Sammen er dere sterke. Hver for seg er dere svake.»

Sønnene ble stille. De så ned på de knekte kvistene i hendene sine. De tenkte på alle de sinte ordene, alle de små kampene som gjorde dem triste og slitne. Den eldste sønnen sa: «Far, vi forstår.» Den neste nikket. «Vi vil prøve å holde sammen.» Den yngste gikk bort og la armene rundt brødrene sine. «La oss hjelpe hverandre,» hvisket han.

Fra den dagen husket brødrene bunten med kvister. Når en krangel var i ferd med å starte, tok de et pust og sa: «Sammen er vi sterke.» De delte arbeidet, byttet på å sitte nærmest ilden, og lo mer enn de kranglet. Og faren smilte, for huset ble fullt av ro. Ingen glemte noen gang lyden av «knekk» da kvistene var alene, eller styrken i bunten når alle holdt sammen.