Maya hadde en hund som het Buddy. Buddy var langhåret og brun, med en hvit labb som en vott. Ørene hans var myke, og nesen hans var varm og våt. Når Maya lo, slo Buddys hale dump-dump-dump mot gulvet.

"Klar, Buddy?" spurte Maya en solskinnsfull morgen.

"Voff!" sa Buddy.

De dro til Pil-parken med Bestefar Ben. Bestefar holdt Buddys lange, blå bånd. Maya sprettet med en rød gummiball.

I parken var det lyse bannere, en dukkescene og gjess som gakset, "honk-honk". Barn løp med drager som duppet og virvlet. En sjonglør kastet skinnende ringer. Luften luktet popcorn og gress.

Maya kastet ballen. "Hent!"

Buddy løp, labbene pat-pat-pat, og brakte den rett tilbake til henne. Han la den forsiktig i Mayas hånd hver gang. Han beholdt den aldri, ikke en eneste gang.

"Du er en god hund," sa Maya.

"Voff," sa Buddy, og logret så hardt at hele ryggen vagget.

Et vindkast suste gjennom parken. En rød drage sveipte lavt. Papirremser flagret som dansende slanger. Folk flyttet seg nærmere for å se sjongløren. Stien ble travel, lys og støyende.

"La oss kjøpe lemonade," sa Bestefar. "Hold deg nær meg."

Maya holdt det blå båndet. Buddy gikk ved siden av henne, tett som en skygge. Men mengden virvlet, og en høy mann med en gigantisk ballong gikk mellom dem. Da ballongen fløt bort, var Bestefar borte fra syne.

Maya så til venstre. Hun så til høyre. Hun så sjonglørens ringer. Hun så gjessene. Hun så en benk med et rødt skjerf som flagret på den. Men hun så ikke Bestefar.

Magen hennes føltes liten og urolig.

"Buddy," hvisket Maya. "Hold deg nær meg."

Buddy lente seg mot beinet hennes. Øret hans børstet hånden hennes. Dump-dump slo halen.

Maya tok et pust. Hun husket et spill. Hjemme gjemte Bestefar seg på tullete steder og sa: "Finn meg!" Buddy fant ham alltid.

"Buddy," sa Maya, "Finn Bestefar."

Buddy løftet nesen. Sniff, sniff. Han sniffet det blå båndet. Han sniffet luften. Han sniffet bakken der Bestefars sko hadde vært. Bestefar luktet alltid peppermyntegodteri og såpe.

Buddy gikk fremover. Han trakk ikke. Han så tilbake for å sjekke Maya. Øynene hans sa: "Kom. Jeg er her."

De passerte dukkescenen. En boblemaskin slapp ut en sky av skinnende bobler. Popp! Popp! Popp!

Et bitte lite barn rakte ut en hånd. "Hund!"

Buddy stoppet slik at den lille hånden kunne klappe den myke siden. Han logret en liten hilsen. Så så han på Maya igjen. Han var klar.

"God gutt," sa Maya. "La oss gå."

De gikk forbi dammen. Gjessene var veldig travle, ropte "honk-honk" og gumlet gress. Buddy trakk ikke. Han bjeffet ikke. Han holdt seg rett ved Mayas kne.

Sniff, sniff. Steg, steg. Se tilbake. Logre.

De nådde benken med det røde skjerfet. Skjerfet flagret som et flagg. Buddys ører spisset seg. Han ga ett klart bjeff.

"Voff!"

"Maya! Buddy!" Bestefars stemme kom fra bak benken. Han hadde vært der hele tiden, og kjøpte lemonade fra den lille vognen.

Bestefar knelte ned. "Der er dere!" Han klemte Maya. Han klødde Buddys hake. "Dere holdt dere sammen. Smart nese, Buddy!"

Mayas mage føltes stor og modig igjen. "Vi spilte Finn Bestefar," sa hun. "Buddy visste."

Bestefar smilte. "La oss sitte ned et minutt." Han ga Maya en kald kopp. Han satte en liten bolle vann på bakken for Buddy.

De satt i skyggen av et bladrikt tre. Maya slurpet lemonade. Buddy slurpet vannet sitt. En gul sommerfugl landet på Buddys øre. Han blinket, overrasket, og Maya fniste.

"Uansett hvor vi går," fortalte hun ham, "er du min Buddy."

Buddy la hodet på kneet hennes. Dump-dump slo halen.

Senere, hjemme, rullet Maya den røde ballen over teppet. Buddy trippet etter den og brakte den tilbake. Han presset den inn i Mayas hånd som et lite, rundt løfte.

"Voff," sa Buddy stille.

Maya smilte. "Jeg vet," sa hun. "Vi er sammen."

Og Buddy holdt seg rett ved siden av henne.