Skogen var lys og grønn. Sollys fikk bladene til å skinne som bittesmå flagg. Bruno Bjørn våknet, strakte de sterke, lodne armene og sniffet den søte furuluften.

Fra langt borte hørte han elven gå: "Rusk, stille, sjsjsj." Bruno luntet til bredden. Den lille tømmerstokkbroen som krysset vannet var borte. Elven hadde blitt stor og travel etter regnet.

Maple ekorn skvatt ned fra en stamme. "Å nei! Broen!" kvitret hun.

Daisy kanin kikket fra en klynge av bregner. "Gulrotåkeren min er på den andre siden," sa hun.

Pip bever slo halen. "Jeg kan tygge pinner," sa han stolt. Lark fuglen sveipte lavt. "Jeg kan se ovenfra!" sang hun.

Bruno gned seg på haken. Potene hans var brede og sterke, men stemmen var myk. "Vi kan lage en ny bro," sa han. "Skogen vil hjelpe oss."

Maples øyne ble runde. "Hvordan?"

"Med det vi finner," sa Bruno. "Tømmerstokker og slyngplanter. Glatte steiner. Gode ideer."

Sammen gikk de langs elven. Bakken ga fra seg "squis-squis"-lyder under Brunos poter. Han luktet våte blader og klissete kvae. Lark fløy i sirkler. "Der!" ropte hun. "En smal sving! Der er breddene nære!"

De fant et felt tre fanget i bjørnebærkratt. Det var stort og tungt og akkurat riktig.

Bruno slo armene rundt tømmerstokken. "Heiv—" sa han.

"Ho!" sa Pip og skubbet med halen.

Tømmerstokken rullet litt. Dump. Dump. Dump. Maple skyndte seg for å trekke piggete slyngplanter vekk. Daisy hoppet og plukket rette pinner.

Tømmerstokken sklei mot det ruskende vannet. "Oi-oi!" pep Daisy.

Bruno plantet potene i gjørma. Han kjente jorden presse seg tilbake. "Jeg har deg," rumlet han til tømmerstokken, og til vennene sine. Han lente seg, sakte og stødig. Pip dyttet en flat stein under tømmerstokken for å kile den. Tømmerstokken holdt.

"Godt tenkt," fortalte Bruno Pip.

De dyttet igjen, sammen. Heiv-ho! Lark veiledet dem fra luften. "Litt til venstre! Litt til høyre!" sang hun.

Da de nådde den smale svingen, så Bruno på elven. Den rusket og glitret. "Vi setter den store tømmerstokken her," sa han. "Vi lager små trinn for å hjelpe den til å hvile."

Pip tygget små grener. Chip, chip, chip. Daisy stilte opp pinner som soldater. Maple fant vridde grønne slyngplanter og vevde dem som bånd.

Bruno søkte etter en lang, sterk gren. Han skjøv den ene enden under en rund stein. "En vektstang," sa han. "Vi kan løfte det tunge med den lange grenen."

"Langt gjør sterkt!" sang Maple, og alle fniste.

De presset. Steinen steg akkurat nok. Bruno skjøv inn en flat stein. "Trinn én," sa han.

De laget enda et trinn. Og et annet. Den store tømmerstokken steg høyere. Brunos skuldre var slitne, men hjertet føltes lett.

Til slutt rullet de tømmerstokken over trinnene. Enden dunket den fjerne bredden. Dump!

Tømmerstokken vagget.

"Ikke vagg," hvisket Daisy.

Bruno satte en pote på tømmerstokken. Han pustet inn furu. Han pustet ut sakte. "Rolig, gammel venn," fortalte han tømmerstokken. Han presset med vekten sin. Vaggingen jevnet seg ut. Pip spratt ut i grunt vann og dyttet steiner ved sidene. Maple bandt slyngplanter i kryss-og-tvers-knuter. Lark fant flere slyngplanter og slapp dem ned som grønne bånd fra himmelen.

"Prøv den," sa Lark.

"Jeg går først," sa Bruno. Han gikk ut på broen. Steg. Pause. Steg. Elven sang under ham, men broen var sterk.

På den andre siden snudde han seg og gliste. "Kom!"

Daisy hoppet, hopp-hopp-hopp. Maple fór i små, raske zipp. Pip vagget med halen høyt hevet. Lark fløy over, bare fordi hun kunne.

De klarte det! På den fjerne bredden var bærbuskene tunge av frukt. Lilla, røde og blå. Bier surret nær et tre med et gyllent hull.

"Snacksetid," sa Bruno.

De plukket og mumset. Bærene sprakk. Snart hadde Daisy en lilla bart. Maple hadde klissete poter. Pip hadde et lykkelig, sprutende skjegg. Brunos pels hadde små bærprikker som fikk alle til å le.

"Vi gjorde det sammen," sa Maple.

Bruno slikket en pote. "Skogen hjalp oss, og vi hjalp skogen," sa han. Han klappet broen. "Nå kan alle krysse."

Elven rislet med sitt "Rusk, stille, sjsjsj," men mykere nå. Sollys danset på vannet. En øyenstikker tegnet en skinnende linje i luften.

"Hva skal vi bygge neste gang?" spurte Pip.

Bruno smilte og la seg tilbake på de varme, flate steinene. "La oss lytte til skogen," sa han. "Den vil fortelle oss."

De hvilte, fulle og lykkelige, mens den lyse, travle dagen fortsatte, og den nye broen holdt seg sterk.