Det var en gang en prinsesse som het Sylvie, som bodde i et høyt, hvitt slott ved siden av en dyp, hviskende skog. Hun hadde en liten, brun-og-hvit hund ved navn Oskar, som elsket å traske etter hælene hennes og viftet med halen til alle.

En strålende morgen gikk Sylvie, Oskar og barnefrøkenen på tur nær skogen. Sollyset laget gylne flekker på stien, og sommerfugler danset i luften. "Hold deg nær, prinsesse," sa barnefrøkenen. Sylvie nikket og holdt Oskars røde bånd.

Plutselig trådte en sky hjort ut mellom trærne. Ørene løftet seg, og den så på Oskar. Med et glad rykk rev Oskar seg løs og sprang etter hjorten. "Oskar! Kom tilbake!" ropte Sylvie. Hun løp etter ham, dypere og dypere, mellom bregner og myk mose. Trærne sto høyere. Stien ble tynnere og forsvant så.

Til slutt stoppet Sylvie. Skogen føltes stor og stille. Hun kunne ikke se barnefrøkenen. Hun kunne ikke se slottet. Hjorten hadde forsvunnet. Sylvies leppe dirret, men hun sto helt stille og ropte: "Oskar!" Etter et øyeblikk var han der, presset seg gjennom bregnene, med halen viftende. Han slikket hånden hennes som for å si: Jeg er her.

"Er vi borte?" hvisket Sylvie. Oskars ører sprikte ved hver lyd. En hakkespett banket. Blader rislet. Så sa en vennlig stemme: "Vel nå, hvem kan du være?" En tømmerhogger trådte frem fra trærne med en bunt pinner på ryggen og en øks over skulderen. Øynene hans var snille.

"Jeg er prinsesse Sylvie," sa hun og børstet bort en tåre. "Jeg fulgte hunden min. Nå vet jeg ikke veien." Tømmerhoggeren smilte forsiktig. "Hytta mi er nær. Kom med meg og hvil. Vi skal snart finne stien din igjen." Han rakte ut hånden, og Sylvie tok den. Oskar travet tett ved siden av dem.

Hytta var liten og varm, med en lav dør og røyk som krøllet fra skorsteinen. Tømmerhoggerens kone hentet en krakk, en kopp søt melk og en tykk skive brunt brød med honning. "Der, der," sa hun og bandt et bånd fra kurven sin i Sylvies hår. To barn kikket frem bak bordet og vinket sjenert. Oskar luktet på en katt som sov ved peisen og viftet høflig.

De var akkurat ferdig med brødet da Oskars ører skjøt opp igjen. Langt borte lød et horn – ett klart kall, så et annet. "Jakthorn," sa tømmerhoggeren. "Noen leter." Oskar bjeffet og hoppet til døren. Tømmerhoggeren tok Sylvies hånd en gang til og ledet henne ut til kanten av trærne.

Gjennom skogen red kongen med rytterne sine, kapper flagret mot det grønne. Han så Sylvie, sprang av hesten og svøpte henne i armene. "Min lille prinsesse!" ropte han. "Oskar, klok hund!" Han bukket for tømmerhoggeren og kona hans. "Takk for vennligheten deres," sa han. "Dere holdt Sylvie trygg."

"Vær så snill og kom til slottet," sa kongen. "Dere må være våre gjester." Så red de alle tilbake sammen – Sylvie trygg foran faren, Oskar satt stolt, tømmerhoggerens familie smilte bredt. På slottet møtte dronningen dem med en glad klem og et bord fullt av varm suppe, søte kaker og bær. Det var et skinnende nytt halsbånd til Oskar, støvler til tømmerhoggerens barn, et mykt sjal til kona og en fin kappe til tømmerhoggeren.

Den kvelden, da stjernene kom frem, la prinsesse Sylvie Oskar i kurven hans. "I dag føltes skogen veldig stor," hvisket hun, "men det er gode venner i den." Oskar dunket med halen. Og fra da av, når Sylvie gikk langs trærne, holdt hun Oskars bånd hardt, og hun husket alltid den snille lille hytta i skogen.