Blåskjegg

Det var en gang en meget rik mann som bodde i et stort, flott hus på landet. Han hadde vakre hager, gull og sølv, og rom fulle av skatter. Men alle la først merke til skjegget hans: Det var blått som mørk skygge på is. Mange syntes det så rart og skremmende ut, og derfor var de redd for ham. Likevel var han høflig og gavmild, og han inviterte ofte naboene til selskaper.

En dag ba Blåskjegg om hånden til en av to søstre som bodde i nærheten. Begge nølte, for de hadde hørt at han hadde vært gift flere ganger, og ingen visste hva som hadde skjedd med de tidligere konene hans. For å vise at han mente godt, inviterte han moren, begge søstrene og flere venner til sitt landsted. Der var det musikk, deilige middager og rideturer. De lo, danset og så at Blåskjegg kunne være hyggelig. Den yngste søsteren begynte å tro at hun hadde dømt ham for hardt, og til slutt sa hun ja til å gifte seg med ham.

Etter bryllupet levde de rolig en stund. Så, en dag, sa Blåskjegg at han måtte reise bort i noen dager for viktige saker. Han ga sin unge kone en stor nøkkelknippe: «Her er nøklene til alle rommene. Du kan gå hvor du vil, se på alt du vil. Men denne lille nøkkelen, den som er blank og fin, åpner det lille rommet innerst i gangen. Dit må du ikke gå. Forbyr jeg deg det, høres jeg kanskje streng ut, men jeg ber deg: Ikke åpne den døren.» Hun lovet å lyde.

Da han dro, inviterte hun søsteren sin, Anne, og vennene deres for å vise dem huset. De sprang fra sal til sal, beundret tepper, sølvfat, smykker og kjoler. «For en skatt!» sa vennene. «For et vakkert hjem!» sa Anne. De spiste kaker, spilte musikk og hadde det moro.

Men den lille nøkkelen brant i lommen hennes. Hva kunne være i det lille rommet innerst i gangen? Hun forsøkte å glemme det. Hun lo med vennene, pratet med tjenestefolkene, men nysgjerrigheten ble sterkere. Til slutt klarte hun ikke mer. Hun gikk alene ned den stille gangen, helt innerst, fant den lille døren og holdt nøkkelen i hånden. «Jeg skal bare se i et lite øyeblikk,» hvisket hun. «Ingen vil vite det.»

Døren åpnet seg. Det var mørkt der inne. Hun tok et lite skritt og åpnet vinduslemmen. Lyset falt kaldt over rommet, og hun gispet av skrekk. Der, langs veggen, lå de tidligere konene til Blåskjegg. Ingen lyd, ingen pust. Alt var stille som stein. Den unge kona skalv. Hun rygget bakover, og nøkkelen glapp i hånden hennes. Den falt rett ned på gulvet, og da hun tok den opp, så hun en mørk, rød flekk. Hun skyndte seg ut, låste døren og presset hånden mot hjertet. Hun løp for å vaske nøkkelen. Hun gned og gned, med såpe og med aske, med sand og med sitronsaft, men flekken ville ikke bort. Det var som om nøkkelen husket hva den hadde sett.

Neste morgen kom Blåskjegg tidligere hjem enn ventet. Han spurte rolig om nøklene. Hun leverte nøkkelknippet med skjelvende hender. «Og den lille nøkkelen?» sa han. «Den... den er oppe,» stammet hun. «Gå og hent den,» sa han. Hun brakte den. Han så på den og kjente igjen flekken med en gang. Ansiktet hans ble mørkt. «Du har åpnet det forbudte rommet,» sa han. «Du har brutt løftet ditt. Nå må du dø.»

Hun falt på kne. «Herre, gi meg bare litt tid,» ba hun. «La meg be en siste bønn. La meg få samle meg.» Blåskjegg ga henne en liten stund. «Du får en halv time,» sa han. Hun sprang opp trappen til et høyt tårnrom der søsteren Anne ventet. «Søster Anne,» hvisket hun fort. «Klatre opp og se ut over veien. Ser du brødrene våre? De lovet å komme i dag.» For de to brødrene deres var soldater, sterke og modige, og de hadde sagt de ville stikke innom.

Anne gikk opp i tårnet og speidet. Den unge kona ropte nedenfra: «Søster Anne, søster Anne, ser du noen komme?» Anne svarte: «Jeg ser solen som skinner på støvet, og jeg ser gresset som bøyer seg i vinden. Ingen ryttere ennå.»

Minuttene tikket. Ned i hallen gikk Blåskjegg og trampet utålmodig. Han ropte: «Din tid er ute. Kom ned.» Den unge kona ropte igjen: «Søster Anne, søster Anne, ser du noen komme?» Anne svarte: «Jeg ser ingenting annet enn den lange veien og varmen som glitrer i luften.»

«Bare et øyeblikk til!» ba den unge kona, mens hjertet hennes dunket. Hun ropte for tredje gang: «Søster Anne, søster Anne, ser du noen komme?» Da ropte Anne med lysere stemme: «Ja! Jeg ser to ryttere i det fjerne! Støvet virvler under hestene! De rir så fort de kan!»

Blåskjegg kom opp trappen med hardt blikk. «Ingen flere drøyer,» sa han. «Kom, nå.» Han tok henne i armen og førte henne ned. Han løftet sverdet sitt. Hun ba: «Gi meg ett siste minutt, vær så snill!» Da hørte de hovslag som nærmet seg, en dør som smalt opp, og rop. De to brødrene stormet inn, trakk sverdene sine og stilte seg mellom søsteren og Blåskjegg.

«Slipp henne!» ropte de. Blåskjegg var sterk, men brødrene var modige og trente. Det ble et kort, heftig oppgjør. Til slutt lå Blåskjegg nede og kunne aldri mer skade noen.

Blåskjegg hadde ingen barn, ingen arving som ventet. All rikdommen hans ble den unge enken sin. Hun delte gavmildt. Hun ga en god medgift til søsteren Anne, som snart giftet seg med en snill mann. Hun hjalp brødrene sine til gode stillinger, slik at de kunne leve ærlig og godt. Selv ventet hun en stund, tenkte over alt som hadde skjedd, og giftet seg senere med en vennlig og rettferdig mann som hun kunne stole på. Hun levde videre uten hemmelige rom og uten løgner.

Og slik lærte hun at nysgjerrighet kan være farlig når den bryter et løfte, men også at mot, klokskap og hjelpen fra dem som er glad i deg, kan redde liv.