Hver morgen surret den blå bussen nedover Lønnegata, vennlig som en stor humle. Dørene sukket: "Pssj," og vindusviskerne hvisket: "Svitsj-svitsj." Sjåfør Gus hadde en stripete hatt og et smil som krøllet seg i kinnene.

"God morgen, Blå Buss! God morgen, Gus!" sa Taye og klatret på med ryggsekken.

"God morgen, hjelper!" sa Sjåfør Gus. "Finn setet ditt og tell stoppene for meg. Vi skal få denne byen til å danse i tide."

Taye likte de myke, sprettende setene som var farget som ristet brød. Han likte utsikten fra vinduet—fugler på ledninger, en bakerkatt i vinduet, den røde postkassen på hjørnet. Han likte spesielt den skinnende gule stoppsnoren som løp langs veggen. Hvis du trakk i den, ville det lyde et "ding".

I dag plukket bussen opp fru Bloom med blomstene sine. Den plukket opp herr Park med matboksen. Den plukket opp Lila og faren hennes, som bar en brettet sparkesykkel.

Den blå bussen rullet og surret, og Taye telte: "Ett stopp... to stopp... tre—" Ermet hans traff snoren. Ding! Det lille lyset blinket. Bussen begynte å bremse.

Tayes mage kjente et lite sug. "Å," hvisket han og så på lyset. "Det ville jeg ikke gjøre."

Han skjøv hånden under setet for å skjule ansiktet, og fingrene berørte noe glatt. Han trakk ut et grønt kort festet til en snor. Det hadde et bilde og ordet «KORT» med store bokstaver.

Taye så på kortet. Han så på det blinkende lyset. Bussen suste mot fortauskanten. Fru Bloom samlet blomstene sine. Herr Park flyttet matboksen. Lilas far brettet sparkesykkelen enda mindre.

Taye sto på tærne og skyndte seg frem. "Gus," sa han, stemmen liten men modig, "jeg ringte stoppsignalet ved et uhell. Beklager. Jeg trenger ikke gå av ennå. Og... jeg fant dette under setet."

Sjåfør Gus kikket på lyset og kortet. Øynene hans glitret. Han trykket på en liten knapp. Lyset sluttet å blinke, og bussen fortsatte å rulle jevnt. "Takk for at du fortalte meg sannheten, Taye," sa han, ikke for høyt, bare varmt. "Sannhet hjelper meg å styre. Og det kortet—la oss se hvem som savner det."

Han snudde seg i setet og ropte: "Har noen mistet et grønt busskort?"

Herr Park banket lommene. Øynene ble store. "Å! Det er mitt! Jeg trodde jeg la det igjen på kjøkkenbordet."

Taye holdt frem kortet. Herr Park tok det med begge hender. "Takk, takk," sa han. "Nå blir ikke hjemreisen min et problem."

Den blå bussen spant videre, lykkelig som en katt i solen. Bakerkatten så fra vinduet. Vindusviskerne var stille nå. Taye skled tilbake til setet sitt, kinnene varme men lette som fjær.

Ved Lønn og Furu vinket fru Bloom da hun gikk av. Ved Seder og Eik ringte Lila og faren med vilje, og bussen svingte smidig inn til fortauskanten.

Sjåfør Gus kastet et blikk på Taye i speilet. "Hjelper," sa han, "vil du rope neste stopp når du er sikker?"

Taye nikket. Han så på gatenavnene og telte i hodet. "Ikke ennå... ikke ennå... nå!" Han trakk snoren forsiktig. Ding!

Bussen stoppet på riktig sted, og dørene sa: "Pssj." Taye smilte av lyden. Det var som om bussen også var glad.

Da det var Tayes tur til å gå av, sto han ved fronten og sa: "Gus? I dag fortalte jeg deg to ting. Det ene var en feil, og det andre et funn."

"Begge var sanne," sa Sjåfør Gus. "Slik holder vi Blå Buss på riktig spor—sanne ord, stabile hjul. Ses i morgen, hjelper."

Taye hoppet ned trappene. Den blå bussen surret bort nedover Lønnegata. Verden føltes stor og lys og ærlig, som rene vinduer etter regn.