Det var en lys, luftig morgen i Kongleskogen. Bladene hvisket, bekker boblet, og fire bjørner hadde en stor idé.

Store Bruno Bjørn hadde de største, sterkeste potene. Han kunne løfte en tømmerstokk som et brød. Tilly var den lille ungen med de største ideene. Grizzle hadde gretne øyenbryn men en fnisende mage. Coco var kakaobrukusbrun og elsket alt fargerikt.

Over Muddervennen-myra lå Blåbærhaugen. Bærene der var runde som knapper og søte som fnis.

"Vi trenger en bro," sa Bruno og flekset sine pelskledde muskler.

"Vi trenger... DISSE!" pep Tilly og pekte på en haug ved en gammel stubbe—støvler! Røde støvler. Gule støvler. Støvler med polkadotter og sikk-sakk-lisser. Et lite skilt på en pinne sa: GRATIS STØVLER.

"Støvler for bjørner?" blinket Grizzle. "Bærer bjørner støvler?"

"Vi gjør det i dag!" jublet Coco.

De valgte fire hver. Det tok en stund.

Bruno dro en rød støvel på forpoten. Sjapp. Så en til. Splask. Så en til. Splisj. Den siste gikk på med en høy... PLASK!

Tilly satte to på samme pote ved en feil og prøvde å hoppe. Boing. Bonk. Hun veltet i en haug med bregner og fniste.

Grizzle satte en på øret og rynket pannen. "Denne hatten føles rar."

"Ørestøvler er ikke en ting, Griz," rumlet Bruno og smilte.

Coco kikket gjennom en støvel som et teleskop. "Jeg kan se en frosk! Han ser overrasket ut!"

Frosken på et nøkkeroseblad så faktisk overrasket ut. "Kvakk. Fine sko," kroaket han.

Vagle-vagle, stomp-stomp, bjørnene marsjerte mot myra. Støvlene deres gikk knek, sjapp, sjisj til rytmen av hakkespetten som tappty-tappty-tappet et tre.

"Støvelparade!" sang Tilly.

Bruno slengte de store armene rundt en falt tømmerstokk. Heiv-ho! Opp gikk den. Han tok ett skritt. Sjisj. To skritt. Sjapp. Venstre støvel satt fast. Han trakk. Trekk. Trekk. POPP!

Støvelen fløy av som en rød rakett og landet på en gren. Et ekorn dukket opp under den, støvelen nå en sprett-hatt.

"Stilig!" kvitret ekornet og tippet støvelkanten. Alle lo så hardt at Grizzles gretne øyenbryn vagglet av glede.

De bar tømmerstokken sammen. Den vagglet som en pannekake på et fat. Coco styrte. "Rolig nå."

Ved kanten av myra satte Bruno den ene enden av tømmerstokken over vannet. Den vippet. Tilly gikk opp på den. Knek-knek knirket støvlene hennes.

"Jeg er en modig linedanser-bjørn!" sa hun med armene vidt åpne.

Tømmerstokken skalv. Tilly sklei. "Hvi—!"

Brunos sterke pote fanget henne midt i svevet. De snurret én gang, to ganger, og landet i en myk dusk av sivaks. PUFF! Alle brast ut i latter igjen.

Bzzzz. Humler summet blant ville blomster som var viklet inn i Cocos støvelsnører. En av dem landet på Tillys nese.

Eikenøtter dryppet ned fra et sted høyt oppe. Ekornet stakk hodet ut av støvelhatt-treet igjen. "Hei! Min hemmelige snack!" Den stappet kinnene som små ballonger og grinset.

Bruno plantet den andre enden av tømmerstokken fast og stødig. "Bro!" brølte han.

En etter en krysset de i en tullete stomp. Venstre støvel, høyre støvel, splisj-splasj-sjapp. Frosken jublet. Hakkespetten spilte et trommesolo på en hul stubbe. Selv Grizzle nynnet en glad melodi.

Blåbærhaugen sprakk med blått. Blåbær hang som små måner—vel, små blå knapper—på hver gren.

"La oss fylle støvlene!" ropte Tilly.

"Vask først," sa Coco. "Rene støvler lager rene bær!"

De skvulpet ekstra støvler i bekken til de ble knirke-rene. Så skovlet de bær, potefull etter potefull. Plunk-plunk-plunk gikk bærene inn i de skinnende støvelbøttene.

Bruno løftet to støvler i hver pote og en på hodet for moro skyld. "Jeg kan bære dem alle!" sa han. Han vagglet. Han vred seg. Han stabiliserte seg. "Ta-da!"

Grizzle satte et blåbær på nesen. "Ser jeg seriøs ut nå?"

"Veldig seriøs," fniste Tilly. "Veldig blåbær-seriøs."

På veien tilbake var støvelparaden deres enda tullere. Knek-splisj, stomp-stomp, fnis-fnys. Ekornet marsjerte bak dem, fortsatt med den røde støvelhatten, og saluterte som en bitteliten kaptein.

De delte blåbær med vennene sine i skogen. Frosken fikk et blått skjegg. Hakkespetten trommet en takkesang. Biene summet en lykkelig summ.

Bruno hengte de rene støvlene på en lav gren. "Støveltre," sa han. "For regnfulle dager, gjørmete dager og bjørneparader."

"Neste gang, hatter?" spurte Tilly.

Grizzle puffet støvelen på grenen med en klo. "Bare hvis hatten ikke kiler øret mitt."

Alle lo. Skogen lo også—blader ristet, vann fniste, og hakkespetten tappet ett siste tullete tapp.

Og slik oppdaget fire sterke bjørner, i en skog full av venner, at støvler gjør gjørme gøy, broer mulige, og blåbæreventyr veldig, veldig fnisete.