Det var en gang, i et lite gårdshus ved kanten av en dyp, mørk skog, bodde det en fattig mann og hans tre sønner. De to eldste var sterke og hendige. Den yngste het Askeladden. Han satt ved peisen og rotet i asken, og alle trodde han var treg og drømmende. Likevel lyttet og så han, og øynene hans var klare.

Utenfor gården lå et fint stykke tømmer som kunne ha gjort familien rik. Men ingen torde hugge det. Et troll som bodde i skogen, brølte og raste hver gang noen løftet en øks, og jaget dem bort før de kunne ta en eneste tømmerstokk hjem.

En dag sa faren: "Vi må ha ved, ellers fryser vi i hjel om vinteren." Den eldste sønnen tok øksen sin og dro til skogen. Han hadde knapt begynt å hogge da trollet brøt frem bak grantrærne, med glødende øyne og stemme som torden. "Dette er min skog," brølte trollet. "Hvis du rører et eneste tre, river jeg deg i stykker som halm!" Den eldste sønnen slapp øksen og løp for livet.

Neste dag prøvde den andre sønnen. Han holdt øksen litt strammere, men han hadde også bare slått noen få fliser da trollet stampet ut og brølte. "Dette er min skog! Forsvinn, ellers lager jeg ved av deg!" Den andre sønnen, som hadde mindre pust enn broren, men ikke mer mot, løp også.

På den tredje dagen reiste Askeladden seg fra peisen. "La meg dra," sa han. Faren sukket. "Du? Du duger jo bare til å varme asken." Men Askeladden smilte og tigget helt til faren ga ham en gammel øks. Askeladden stakk et stykke ost i lommen og dro av sted, plystrende.

Han fant et kraftig tre og begynte å hogge. Fliss, hog! Skogen klang. Så kom trollet, knakk grener under de store føttene sine og snerret: "Dette er min skog! Stopp, ellers knuser jeg deg som en bille!"

Askeladden løp ikke. Han stakk hånden i lommen, tok frem osten og holdt den opp som om den var en stein. "Knuse meg?" sa han. "Hmph! Ser du denne steinen? Hvis du ikke oppfører deg ordentlig, skal jeg presse vann ut av den—og jeg skal presse verre ut av deg."

Før trollet kunne le, presset Askeladden osten i neven. Myse rant ned mellom fingrene hans. Trollets øyne bulte. "Han kan presse vann ut av en stein," mumlet trollet og tok et skritt tilbake. "Kanskje vi kan være venner."

"Vel, bra," sa Askeladden. "La oss se hvor sterk du er i jobben. Hjelp meg felle dette treet og bære tømmerstokkene."

Så trollet jobbet, og Askeladden jobbet, selv om Askeladden var forsiktig med huggene sine. Trollet dro og slepte til svetten trillet nedover nesen. "Du bærer ganske mye for en liten fyr," pustet trollet.

"Jeg kunne bære mer," sa Askeladden, "men jeg må ikke overdrive det. Jeg ville hate å presse en stein og oversvømme skogen din." Trollet svelget og sa ikke mer.

Da solen sank lavt, klødde trollet seg i hodet. "Kom til stedet mitt og spis," sa han. "Alle som jobber i skogen min fortjener kveldsmåltid."

"Gjerne," sa Askeladden.

De kom til trollets hule, vid i munningen og røykfylt. Trollet satte en stor gryte på ilden og rørte i et fjell av grøt. "La oss se hvem som kan spise mest," grinte han og slikket på skjeen. "Vinner du, kan du ta med deg hjem hva du vil fra skatten min."

Askeladden så på gryten og på trollets mage og gikk stille i gang med sin egen plan. Mens trollet rørte, stakk Askeladden en kraftig pose under skjorten og bandt munningen godt ved halsen, slik at den hang som en rund mage under frakken.

"Klar?" brølte trollet.

"Klar," sa Askeladden.

De spiste. Trollet øste grøt i boller. Askeladden skovlet grøt i munnen—og det meste gikk ned i den skjulte posen. Trollet pustet og pøste og fortsatte å spise. Askeladden smilte og klappet på den falske magen, som svulmet og svulmet.

Til slutt stønte trollet: "Uff! Jeg kan ikke spise en skje til." "Jeg kan," sa Askeladden muntert, "men det er et triks til det. Når jeg blir mett, skjærer jeg bare et lite hull for å få plass til mer." Han tok kniven og, med et raskt snitt, skar et snitt i posen under skjorten. Ut veltet grøten, spratt på gulvet bak ham der trollet ikke kunne se det. Askeladden sukket som om det var det enkleste i verden. "Der! Nå kan jeg fortsette for alltid."

Trollet stirret, forbløffet. "Hvis det er slik du gjør det, skal jeg gjøre det samme!" ropte han. "Jeg må vinne min egen konkurranse." Før Askeladden kunne blunke, grep trollet en kniv og stakk den inn i magen sin.

Det var slutten på spisekonkurransen—og på trollet. Med et smell og et stønn falt han til gulvet og rørte seg ikke mer.

Askeladden sto veldig stille og lyttet. Ilden spraket. Hulen var stille. Så så han seg rundt. I skyggene så han kister stablet høyt med sølv og gull, tau og verktøy, og fine nye økser som glinset på veggen.

"Far skal ha nok ved nå," sa Askeladden stille.

Han tok så mye skatt som han kunne bære og slengte den beste øksen over skulderen. Så dro han tilbake til gården i stjerneglans, lo for seg selv av ugleunger og spørsmålene deres.

Da Askeladden trådte inn døren, ble brødrenes øyne store. Farens kjeve falt. Askeladden øste klare mynter på bordet til de glitret som en liten sol. "Hvor kom det fra?" ropte brødrene.

"Fra skogen," sa Askeladden. "Og det er ikke noe troll igjen som blokkerer oss. I morgen skal vi hugge trærne og bringe dem hjem. Vi skal ha det varmt om vinteren, og vi skal reparere taket før den første snøen."

Og det gjorde de. Neste morgen, med den nye øksen blinkende, felte de de høye furutrærne og dro hjem rette tømmerstokker helt til vedstabelen sto høyere enn låvedøren. Faren så på Askeladden og ristet på hodet i forundring. "Jeg trodde du bare var god til asken," sa han, "men du hadde mer i deg enn røyk."

Askeladden bare gliste, rotet i peisen og holdt hemmeligheten sin. Etter det, når noen spurte hvordan de klarte det, pekte brødrene på vedstabelen og sa: "Hjerne slår styrke, og mot slår brøl."

Gården var aldri kald igjen, og Askeladden var ikke lenger gutten ingen la merke til. Hvis han noen gang passerte kanten av skogen, ville han presse den tomme hånden og fnise, og huske osten, grøten og skrytet som skremte et troll.