Nia elsket å suse på sin røde sparkesykkel. Den hadde en liten sølvbjelle som gikk ding-ding. I parken tegnet vennen Max krittveier, og Nia lot som hun var en liten buss som kjørte på dem.

"Klar, ferdig, kjør!" lo Nia og skubbet av gårde med den sterke foten. Hun hadde på seg sin skinnende hjelm med en grønn stripe. Solen varmet benkene, og endene kvakket ved dammen.

På toppen av den lille bakken så Nia ned og følte seg modig. Hun løftet begge føttene og suste. "Hviii!" Sparkesykkelen gikk raskere enn hun forventet. Den traff en stein—dunk!—og Nia trillet på det myke gresset. Kneet stakk, og øyene fyltes med tårer.

Max kom løpende. "Er du OK?"

"Jeg tror det," snufset Nia. "Kneet mitt er sint."

En parkassistent vinket og snakket inn i en radio. I det fjerne hørtes en vennlig lyd: voo-voo, voo-voo. Rundt hjørnet kom Amber Ambulansen, lys og ren, hennes blå lys blinket som raske små blunk.

Inne i Amber var Paramedic Jaz og Paramedic Theo. Jaz hadde klistremerker på lommen. Theo hadde snille øyne og en rolig stemme. Amber nynnet en myk motorsang, som om hun sa: "Jeg er her for å hjelpe."

"Hei, Nia," sa Jaz og knelte i gresset. "Jeg er Jaz, og dette er Theo. Kan vi ta en titt?"

Nia nikket. Max holdt sparkesykkelen og sto veldig stille, som en vakt.

Theo smilte. "Først en stor high-five for å ha på deg hjelmen." Klapp! "Vil du fortelle oss hva som skjedde?"

Nia stirret på skoene. Hun følte en uro i magen. Hun ville ikke si at hun hadde prøvd bakken med begge føttene oppe. Hun hvisket: "En hund dyttet meg."

Ambers lys blinket én gang, mykt og blått. Jaz' stemme var mild. "Hunder kan være overraskende," sa hun. "Takk for at du forteller oss. Vi vil hjelpe deg akkurat riktig. Den sanne historien hjelper oss mest."

Nia tok et pust. Sannheten føltes litt tung, som en ryggsekk. "Jeg kjørte ned bakken med føttene oppe," sa hun. "Jeg prøvde å kjøre superhurtig." Hun rørte kneet. "Jeg tok også av albuebeskytterne. De er i ryggsekken."

"Takk for at du fortalte oss," sa Theo og smilte enda større. "Det hjelper mye. Nå vet vi hvor vi skal sjekke."

Jaz rengjorde Nias kne med en kjølig, myk serviett. "Dette kan kjennes litt kilete," sa hun. Så trykket hun på et muntert bandasje med små ender på. "Ender for dammen," sa Jaz.

Nia kikket på bandasjen og fniste. "Kvakk-kvakk."

Amber spant lykkelig. Max slappet av i skuldrene. "Kan jeg være din hjelper?" spurte han.

"Du er det allerede," sa Theo. "Du holdt deg rolig. Det er hjelperarbeid."

Jaz banket på Nias albue og håndledd. "Alt annet føles bra. Hjelmen din gjorde en kjempejobb. Neste gang, føtter klare til å bremse, OK?"

Nia nikket. "Føtter klare," sa hun. "Og albuebeskyttere på. Og jeg skal si sannheten fort, som en sirene." Hun ringte med sparkesykkelbjellen: ding-ding.

Jaz lo. "Sannhet er en rask hjelper," var hun enig. Hun ga Nia et skinnende klistremerke formet som en ambulanse. "For modig fortelling."

Nia klistret det på sparkesykkelen. "Takk, Amber," sa hun og klappet siden av ambulansen.

Ambers lys blinket igjen, som et vennlig blunk. Voo-voo, sang hun mykt, som om hun sa: "Når som helst."

Theo og Jaz pakket sammen vesken. "Vi er på vei for å være klare for neste samtale," sa Theo. "Kjør trygt, Sparkesykkelkaptein."

"Ha det!" vinket Max og Nia. De så Amber gli bort og nynne nedover den solskinnsfulle gaten.

Max tegnet et nytt krittskilt: Langsom Bakke. Nia leste det høyt og smilte. Sammen rullet de langs krittveiene, føtter klare, bjeller som ringte, og hjerter som føltes lette. Sannheten, bestemte Nia, beveget seg enda raskere enn hun gjorde.