Det var en gang en skomaker som arbeidet hardt og var ærlig, men likevel kunne han ikke tjene nok til å leve av. Til slutt var alt han eide i verden borte, bortsett fra akkurat nok lær til å lage ett par sko.

Da skar han ut læret sitt, gjorde alt klart til å sy ferdig neste dag, i den hensikt å stå tidlig opp om morgenen for å arbeide. Samvittigheten hans var ren og hjertet lett, selv midt i alle problemene. Så han gikk fredelig til sengs, overlot alle bekymringene til Himmelen og falt snart i søvn. Om morgenen, etter at han hadde sagt bønnene sine, satte han seg ned for å jobbe. Men se – der sto skoene helt ferdige på bordet! Den gode mannen visste ikke hva han skulle si eller tenke om en så underlig ting. Han gransket håndverket. Det var ikke et eneste falskt sting på hele arbeidet. Alt var så pent og feilfritt at det var et mesterverk.

Samme dag kom en kunde inn, og skoene passet ham så godt at han gjerne betalte en høyere pris enn vanlig for dem. For pengene kjøpte den fattige skomakeren lær nok til å lage to par til. Om kvelden skar han ut arbeidet og gikk tidlig til sengs, slik at han kunne stå opp og få en god start neste dag. Men han ble spart for alt bryderiet, for da han sto opp om morgenen, var arbeidet ferdigstilt. Snart kom kjøpere strømmende til og betalte ham godt for varene, slik at han kjøpte lær nok til fire par til. Han skar ut arbeidet igjen om kvelden og fant det gjort om morgenen, som før. Og slik fortsatte det en tid. Det som ble gjort klart om kvelden, var alltid ferdig ved daggry, og den gode mannen fikk det snart godt og ble velstående igjen.

En kveld, rundt juletider, da han og kona satt ved peisen og pratet sammen, sa han til henne: "Jeg skulle likt å sitte oppe og våke i natt for å se hvem som kommer og gjør arbeidet mitt for meg." Kona likte tanken. Så de lot et lys brenne og gjemte seg i et hjørne av rommet bak et gardin de hadde hengt opp der, for å se hva som ville skje.

Så snart det var midnatt, kom to små nakne dvergmenn inn. De satte seg på skomakerens benk, tok opp alt det utskårne arbeidet, og begynte å sy med små fingre, stikke og banke og dunke så fort at skomakeren var full av undring og ikke kunne ta øynene av dem. De fortsatte til jobben var helt ferdig og skoene sto klare til bruk på bordet. Dette var lenge før daggry. Så spratt de av sted raskt som lynet.

Neste dag sa kona til skomakeren: "Disse små vesenene har gjort oss rike, og vi bør være takknemlige mot dem og gjøre dem en god gjerning hvis vi kan. Jeg synes synd på dem når de løper rundt nakne. Og faktisk er det ikke særlig anstendig, for de har ikke noe på ryggen for å holde kulden borte. Jeg skal fortelle deg hva: Jeg skal lage hver av dem en skjorte og en frakk og en vest og et par bukser. Og så kan du lage hver av dem et lite par sko."

Tanken gledet den gode skomakeren veldig. Og en kveld, da alle tingene var klare, la de dem på bordet i stedet for arbeidet de vanligvis skar ut, og gjemte seg så for å se hva de små alvene ville gjøre.

Ved midnatt kom de inn, dansende og hoppende. De virvlet rundt i rommet og satte seg så ned for å jobbe som vanlig. Men da de så klærne som lå der for dem, lo de og klukket og virket mektig fornøyde.

Da kledde de seg i et glimt, og danset og hoppet og sprang rundt, så glade som de bare kunne være. Til slutt danset de ut av døren og over det grønne.

Det gode paret så dem aldri mer. Men alt gikk bra for dem fra den tiden av, så lenge de levde.