Ali Baba og de førti røverne

Det var en gang to brødre. Den ene het Kassim og var rik og alltid på jakt etter mer. Den andre het Ali Baba. Han var fattig, men snill, og livnærte seg ved å samle ved i skogen sammen med eselet sitt.

En varm dag gjemte Ali Baba seg bak noen busker for å hvile litt. Plutselig hørte han hovslag og hvisking. Han klatret raskt opp i et tre og så en gjeng med førti røvere komme ridende. De stoppet foran en stor steinvegg. Lederen stilte seg opp og ropte klare og tydelige ord: «Sesam, åpne deg!» Da skjedde noe utrolig. Fjellveggen gled til side og åpnet en hemmelig hule. Røverne bar tunge sekker inn, ble der en stund, og kom ut igjen uten sekkene. Lederen sa: «Sesam, lukk deg!» og hulen forsvant som om den aldri hadde vært der. Så red de av gårde.

Ali Baba ventet til alt var helt stille. Nysgjerrig klatret han ned, gikk til steinen og prøvde de samme ordene. «Sesam, åpne deg!» Sa han, og fjellet åpnet seg for ham også. Inne i hulen glitret det av gull, sølv og edelstener. «Dette er de fattiges og de urettferdig ranedes skatter,» hvisket han for seg selv. Han tok forsiktig noen få gullmynter – ikke mer enn familien trengte – og bar dem hjem i vedsekken sin.

Hjemme ble kona hans glad, men undrende. For å telle myntene fikk hun låne en vekt av svigerinnen sin, Kassims kone. På vektskålen satt det fast litt voks, og en gullmynt klistret seg til. Da Kassim så mynten, skjønte han at broren hadde funnet noe stort. Han presset og spurte til Ali Baba til slutt fortalte sannheten om hulen og de hemmelige ordene.

Neste morgen dro den grådige Kassim av sted med mange sekker. Han fant hulen, sa: «Sesam, åpne deg!» og gikk inn. Der fylte han hastig sekk etter sekk. Men da han skulle ut igjen, snurret det for ham. Hvilke ord var det nå? «Bygg, åpne deg! Hvete, åpne deg!» sa han. Ingenting skjedde. I panikken glemte han «Sesam». Slik ble han fanget. Da røverne kom tilbake, fant de ham der inne, og Kassim kom aldri hjem igjen.

Ali Baba ventet forgjeves på broren sin. Til slutt gikk han til hulen. Han sa de riktige ordene, gikk inn og fant Kassim. Med tungt hjerte brakte han ham hjem. Takket være Morgiana, den kloke og trofaste tjenestejenta i huset, ble alt ordnet stille og med respekt slik at ingen i byen skulle få vite om hulen og røverne. Hun forsto med en gang hvilken fare hemmeligheten kunne bringe.

Men røverne forsto også at noen andre måtte kjenne til hulen, for skattene var ikke akkurat slik de hadde lagt dem. Lederen deres bestemte seg for å finne den skyldige. Han sporet opp skredderen som hadde hjulpet Morgiana med å ordne med Kassim, og fulgte etter ham i de trange gatene. Da han fant Ali Babas hus, satte han et lite krittmerke på døren for å kjenne det igjen.

Morgiana merket seg alt. Da hun så det lille merket på døren, smilte hun listig og satte maken merker på mange andre dører i gaten. Da røverne kom om kvelden, fant de ikke huset de lette etter, for alle dører så like ut. Planen mislyktes! Dagen etter prøvde lederen igjen med et annet merke. Morgiana gjorde det samme en gang til, og denne gangen skjønte lederen at det bodde en klok hjerne i huset han lette etter.

Han la derfor en farligere plan. Forkledd som en kjøpmann kom han tilbake til byen med et følge av muldyr og førti store oljekrukker. Bare én krukke var fylt med olje. I de andre lå røverne skjult, klare til å komme ut når natten falt på. «Jeg er en fattig handelsmann som trenger et sted å hvile,» sa han vennlig til Ali Baba. Ali Baba, som alltid var gjestfri, ba ham inn og lot krukkene settes i gårdsrommet.

Senere på kvelden ville Morgiana fylle lamper med olje. Hun gikk ned i gården og hørte en svak hvisking fra en av krukkene: «Er tiden inne?» Hjertet hennes slo raskere, men hun beholdt roen. Uten å svare smøg hun seg fra krukke til krukke. Det samme skjedde – hvisking og pust. Da forsto hun alt.

Morgiana skyndte seg til kjøkkenet, fyrte opp under en stor kjele og varmet olje. Med fast hånd bar hun den varme oljen ut og helte forsiktig ned i hver krukke. Slik gjorde hun røverne ute av stand til å skade noen. Deretter gikk hun til Ali Baba og hvisket: «Vær på vakt. Gjestene dine er ikke det de later som.» Ali Baba takket henne og holdt seg stille gjennom natten. Da morgenen kom, oppdaget røverlederen at planene hans var ødelagt. Han flyktet før Ali Baba rakk å gripe ham.

Men historien var ikke slutt. Noen uker senere kom en staselig mann til byen. Han handlet med fine stoffer og oppførte seg høflig. Ali Baba, som ikke kjente ham igjen, inviterte ham til middag. Morgiana derimot så ham nøye – blikket, gangen, den forsiktige hånden som aldri slapp dolken under kappen. Hun skjønte at det var røverlederen i forkledning.

For å være helt sikker ba Morgiana om å få underholde med en dans mens de spiste. Hun tok på seg skjerf og smykker og danset lett og vakkert, mens hun holdt en liten dolk som rekvisitt. Plutselig gjorde hun et raskt sprang, slo våpenet ut av hånden til lederen, og med ett rop var tjenestene og Ali Baba over ham. Lederen ble tatt til fange. Dermed var faren endelig over.

Ali Baba vendte seg mot Morgiana med dyp takknemlighet. «Du har reddet livet vårt mer enn én gang,» sa han. «Fra i dag er du fri.» Han ba henne bli i huset som en del av familien, og siden ble hun gift med sønnen hans. Ali Baba avslørte så hulens hemmelighet for sin sønn og for Morgiana, og ba dem huske ordene og bruke dem klokt.

Sjelden, og bare når det var nødvendig, gikk de til fjellet. «Sesam, åpne deg!» sa de, og hulen svarte. De tok aldri mer enn de trengte, og de glemte aldri dem som hadde mindre. Byen kjente Ali Baba som en rettferdig og gavmild mann, og alle visste at det var noe ved huset hans som gjorde at de følte seg trygge: Morgianas kloke øyne og snarrådighet.

Slik ender historien om Ali Baba og de førti røverne – om grådighet som fører galt av sted, om et ord som åpner fjell, og om motet og klokskapen som kan redde et helt hjem.